Rettferdig provosert?

"Høflighet. Der har vi en fattigmannsdyd, hvis noe slikt i det hele tatt finnes.
Hva er det som er så beundringsverdig med å være harmløs, det skulle jeg gjerne
likt å vite. Det er tross alt svært lett å få til. Man trenger ikke noe spesielt
talent for å være høflig. Tvert i mot, å oppføre seg pent er det som er igjen
når man har mislykkes med alt annet. Folk med ambisjoner gir blanke i hva andre
mener om dem. Jeg tror neppe Wagner mistet nattesøvnen fordi han bekymret seg for om han hadde såret noen. Men så var han også et geni."

Dette avsnittet fant jeg i en bok, og det rørte noe i meg. Samtidig som jeg ble grådig provosert, tok jeg meg i å nikke med hodet. Riktignok er jeg født i vektens tegn, men det får da være måte på ubestemmelighet!

Jeg liker høflighet jeg. Normal høflighet. I ordboka mi står det at en høflig person er en som i omgang opptrer hensynsfullt og dannet. Det høres da greit ut, eller hva? Dannet er fint. Men ok, jeg forstår at det kan være grader av å opptre hensynsfullt. En og to på skalaen er jo bra, men selv har jeg nok kanskje en hang til å stile til topps på den lista. (Ikke at det egentlig har vært en ambisjon, men…) I det hele tatt er jeg ikke så god til å oppta plass. Fra min kant vil du ikke få se brauting, skarpe albuer eller overkjøring av andre. Så i følge sitatet overfor har jeg altså mislykkes med alt annet. Nuvel, la oss ikke dra det for langt. Å av og til kjenne på at man har mislykkes er jo ikke helt det samme som å ha mislykkes i alt. Og faktisk, jeg har ambisjoner, selv om jeg ikke vil overskride mine moralske grenser for å nå dem.

For det er vel ikke til å stikke under en stol at enkelte av de som har klatret til topps på flere måter, har måttet tråkke både på og over ”lik” for å komme seg til målet. Det kan man jo stille etiske spørsmål ved, men på en annen side, hvorfor i alle dager skal man ikke kunne sette seg bestemte mål og gjøre hva enn man kan for å nå det? Kanskje er det sånn med genier og andre som genierklærer seg selv, at de mister noe av gangsynet og ikke ser andre fotgjengere lenger. Jeg vet ikke, som sagt, jeg er ikke helt der.

Om det er beundringsverdig å være harmløs, kan vel kanskje også diskuteres, men i ordboka (igjen) står det at harmløs er å være uten ondskap. Ja takk, jeg vil gjerne være harmløs. Og det må vel kunne sies at det er beundringsverdig hvis noen går igjennom et helt liv uten å legge for dagen den minste smule ondskap.

Supert, da tror jeg faktisk at jeg er enig med meg selv. Å bli provosert var helt på sin plass!