Bare ikke spør

”Jo takk, det går ganske greit.” Hun smiler så bredt hun kan med samlede lepper. Stenger for pusten med tunga bakerst i svelget. Venter til hjerteslagene har stabilisert seg, før hun åpner igjen og kjenner den varme lufta fra nesa treffe overleppa. Så rart at neselufta aldri er kald egentlig, tenker hun, idet blikket hennes sveiper over føttene som hører til stemmen. Hun registrerer at begge skotuppene peker bort fra hennes egne, mot den overfylte gågata. Rekker å se at julebelysningen speiler seg som små stjerner i de blankpussede skoene. Vær og vind, jobb, juleforberedelser. Praten går om ufarlige ting. Skøyter bortover på overflaten av det islagte vannet, nærmere råken for hvert skjær. ”Nei, jeg får nesten komme meg videre, må rekke syv-bussen,” sier hun og smiler unnskyldende. Inni de lodne, røde strikkevottene er hendene hennes stramme isklumper, knokene verker der tommelen har presset dem sammen. Igjen holder hun pusten. Venter til bare ryggen hennes kan ses, før hun puster ut. Den sure vinden presser tårer mot øyevippene. Hun svelger. Fokuserer på den skarpe følelsen av negler mot håndflata, og svelger. Likevel er hun lettet, og litt glad. Han rakk heldigvis ikke å spørre det spørsmålet som ville knekt ryggraden hennes; ”Hvordan går det egentlig?”