søndag 23. november 2008

Fra støvete permer

søndag 23. november 2008
Han hadde ventet siden soloppgang. Ikke en forbanna ting hadde skjedd, og dessuten manglet de fleste av mennene hans fremdeles. Han antok at de sov rusen av seg på og under bordene i Nunney, etter at ridder de la Mer hadde skjenket dem alle kvelden før. Han bannet, dro opp kniven sin og skar av seg det kløende skjegget som stadig lugget under hjelmen. Pokker ta hele lord Hungerford. Somerset. England! Ja, pokker ta denne fordømte krigen som aldri tok slutt! Visst hadde han fått begge skuldrene berørt av sverdklingene, kjent hvor tung bør det var å overholde kodeksen han var en del av. Å være høflig og ærbødig var ikke det verste, men det å tjene kongen var blitt hans egen store kamp. Det å skulle vise nåde til en overvunnet fiende var også en innvendig strid som rev i ham, men i det minste skrøt han ikke av heltedådene sine. Det måtte vel også telle for noe. Han visste at hele livets hans hadde vært en forberedelse til det som nå var. Fra han var liten var han blitt opplært i fekting, spydkasting, riding og bryting, nå føltes det helt bortkastet. Hva skulle han med tre hester, egen væpner, tunge rustninger og mengder av våpen, når alt han ville var å finne seg en jordlapp med utsyn over det evige havet og duvende kornåkre å pleie? Finne seg en bløt hustru som han kunne dele kveldene med. Harmen steg i ham for hvert minutt, tynget av ringbrynja og de kvelende tankene.

Fra borgens høyeste tårn ble han observert med munterhet der han skjødesløst vandret omkring og hissig sparket i gresset. Farleigh Hungerford var hennes territorium! Her var hun oppvokst som lordens brordatter. Bare brødre og fettere hadde hun hatt å teste evnene sine mot, men hun hadde vist seg som den tøffeste av dem alle. Ingen kunne knuse neser som hun, eller fekte sverd ut av motstanderens hender raskere. Det hadde mot alle odds gitt henne den muligheten hun alltid hadde higet etter – å få forsvare familiens hjem og ære. Hun smilte stolt da hun tenkte på alle mennene hun hadde nedkjempet, både på den ene og den andre måten. Stallguttenes hånflir som ble borte da sverdeggen hennes flerret skjortebrystet deres. Hvordan ydmykelsene deres tente henne og de raske, harde takene som fulgte i halmen. Livredde som de var for at de skulle bli oppdaget, at hun ville sladre på dem og for at de skulle miste levebrødet sitt. Hun brydde seg fint lite. Herregud, det var jo bare uskyldig moro! De var ikke skikkelig menn heller. Igjen søkte blikket hennes over sletta sør for borgen. Halvveis gjemt bak den krenelerte muren kvalte hun latteren da hun igjen fikk øye på ham. Han fektet med armene som om han skulle stått i et voldsomt pilregn. Det var da unektelig noe komisk med denne figuren? Hun kikket etter hesten og skjoldet hans, noe som kunne fortelle henne hvem han var, men antok at det var gjemt bak trærne sammen med de få mennene hans. Det glitret i de grønne øynene hennes da hun dro opp en pil fra koggeret, siktet i skyteskåret og sendte den i en pen bue til et par meter fra de travende føttene hans. Hun visste at han ikke ville få øye på henne i tårnet, og skyndte seg på lette føtter ned til brystvernet. Inni seg skoggerlo hun av denne lille leken hun ville dele med ham.

Han stoppet brått vandringen da pilen sto i bakken like ved ham. Det røsket ham tilbake til virkeligheten. Han kunne ikke høre noen lyder fra borgen fra der han sto, bare suset fra Frome, som rant like ved leirplassen deres. Han løftet blikket og gransket steinveggene med det blå blikket sitt. Det gled søkende oppover de fem etasjene til toppen av de to tårnene som var synlig fra hans vinkel, men så ingen. Bak det ene skyteskåret i brystvernet fikk han øye på noe og grep ubevisst etter sverdet sitt. Det var en av disse rødhårede fra omegnen som sto der bak muren. Han kunne se håret som rørte seg i vinden. Han hadde bestemt seg – det fikk bli nå eller aldri. Han orket ikke mer. Da var det bedre han fikk komme dit hvor foreldrene hans var, at det hele var over ved et hugg. Ja, han hadde bestemt seg. Og ble stående. Stiv og urørlig. Avventende.

Hun observerte ham, nå med litt mindre morskap, men med desto mer nysgjerrighet. Hvem var denne mannen? Hun kunne se at han var bred over skuldrene, og til og med under ringbrynja syntes konturene av de kraftige brystmusklene hans. En vakker mann var han faktisk. Ikke som jyplingene hun hadde hatt i stallen. Hun flirte. En ny pil ble lagt mot smidd metall. Denne gangen siktet hun centimetere fra føttene hans. Også denne gangen sto pilen der den skulle. Fremdeles sto han stille. Hun bannet lavt mellom sammenbitte tenner. Han var tydeligvis ikke lettskremt denne karen! Overmodig av kampkunnskap, fortet hun seg ned til hovedporten. Kikket raskt ut og konstaterte at mannen ikke hadde flyttet seg. Hun tok nok en pil opp av koggeret, la den til og spente buen. Sånn gikk hun ut. Mot ham. Hun kunne ikke tape. Hadde ingen ting å tape.

Han registrerte at det kom en person ut av borgporten. Han gransket sin drapsmann, og ble full av vantro da han viste seg å være en kvinne. En pokkers kvinne! Det røde håret han hadde sett gjennom skyteskåret var tykt og midjelangt. Det blåste viltert rundt den finskårne ansiktet og strøk forbi den bestemte munnen. Men det han så var øynene hennes. De grønne, bestemte øynene hypnotiserte ham, gjorde buen usynlig, stengte ute resten av gressletta og borgen bak. Hun hadde sakket av litt, gitt ham mulighet for retrett, men han vek ikke. Når alt kom til alt spilte det ingen rolle at han skulle bli drept av en kvinne. En vakker sådan. Da hun sto to meter unna, stoppet hun. Fremdeles med buen spent. Armmusklene og skulderen hennes verket, men hun sanset bare utstrålingen denne mannen omga seg med. Han hadde gitt opp, gitt henne livet sitt. Var det ynkelig, eller var det modig? Hun bestemte seg for det siste. Det måtte ligge en god grunn bak – en ridder ga seg da aldri uten kamp!

Hun snakket først. Han svarte. De utvekslet navn og tilhørighet. Han ba henne bli ferdig med det hun kom for, orket ikke vente lenger. Hun senket buen, lot endelig armen få hvile. Hun var vant til å få svar på spørsmålene sine, det fikk hun også denne gangen. Alle hans besværlige tanker rant ut av ham før han rakk å lukke kjeften. Nå var det hennes tur til å bli stående urørlig. Alle mulige tanker rørte seg i hodet hennes; hva slags liv hun hadde, hvem hun var, hvem hun var blitt, hvem hun ville være. Stoltheten som hindret henne i å være seg selv hjemme. Hun var lei av å alltid måtte kjempe. Være best. Som han, lurte hun på hvorfor det var så vanskelig for mennesker bare det å være. Slippe alle masker og forestillinger. Hun ønsket det. Han ønsket det.

Uten å ytre ordene hun tenkte, tok hun ham i armen. Kjente de kalde ringene i brynja under de varme fingrene sine. Med ny eventyrlyst boblende i magen ledet hun ham mot trærne ved elva, der han hadde hestene sine.

4 kommentarer:

Blogger sa...

Fin tekst med en humoristisk undertone :-) Kan jeg få spørre hvor du fikk inspirasjonen til å skrive denne teksten fra? Det blir jo liksom litt på siden av det 21.århundre og dagens sjekketriks
:-)

Neglecta sa...

Heisann Vivi!

Takk for det. Tja...Inspirasjonen kom vel som den ofte gjør - enten med et ord, bilde eller setning. I dette tilfellet tror jeg det var en tanke om hvordan vi ofte gjemmer oss bak ting, er trygge innenfor rustningene og i hjemmene våre, og slutter å strekke oss etter annet. Nå ble jo historien for så vidt en helt annen, men jeg tror det var der det begynte denne gangen. *glis* Forunderlige saker. Veien blir til mens man går ja...

Takk for at du tok deg tiden med å lese denne støvete historien! =o)

Solskygge sa...

Jeg fryder meg som en unge når du skriver slik! Artig! :o)

Neglecta sa...

Takk for det, Sokken! =o) Og jeg fryder meg som en unge over at noen faktisk gidder å lese det, hehe.

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates