En hyllest til livet

Brått stoppet jeg og kikket meg rundt. Løftet blikket fra stien og studerte trær og steiner, lette etter noe som kunne si meg hvor jeg befant meg. Ingen ting. Full av bankende raseri hadde jeg slengt på meg tursekken, revet bilnøkkelen ut av hånden din og trampet demonstrativt ut av leiligheten. Jeg snudde meg ikke for å se hva du gjorde. Jeg kjørte til bommen og fremdeles fresende valgte jeg den stien som gikk oppover til venstre. Den stien jeg trodde ville være den hardeste, for at aggresjonen skulle få utløp. Jeg hadde bare gått. Med skoene sint trykket til det hardtrampede underlaget, vendt innover i mitt eget. Og nå sto jeg altså der, uten å vite hvor jeg var. Det kilte langs ryggen da en svettedråpe blandet seg med flere og løp nedover under sekken.

Pusten roet seg. Jeg så stien dele seg et stykke framme og gikk mot den. Rolig nå. Det eksplosive sinnet var borte. Lyden fra bokfinkkoret nådde meg endelig, jeg sanset de irrgrønne trærne, blomstene som var i ferd med lukke hodene for kvelden. Stien jeg hadde valgt gikk fram til et lite tjern. Skamfull over oppførselen min dro jeg av meg sekken og satte meg ned på den karrige sandsteinen. Alt det oppdemmede raseriet, som egentlig bare var frykt, kombinert med den fysisk krevende gåturen, hadde ladet meg ut. Nullstilt meg. Det var som om alle sansene var ekstra skjerpet. Jeg så mitt innerste med en klarhet jeg aldri hadde opplevd, naturen rundt meg var så levende, så levende. Samtidig som jeg var så bevisst på at det var jeg som satt der, med meg selv og mitt eget, var det som om sjelen min gikk i ett med trærne og vannet, lufta jeg pustet inn var meg selv, ja selv insektene følte jeg meg som en del av! Jeg lukket øynene. Var.

I det jeg hørte musikken åpnet jeg dem igjen. Usikker på om jeg hadde hørt riktig. Selv om ingen ting kunne vært sannere, var det likevel helt uvirkelig å høre noen spille panfløyte her ute. Jeg kjente tonene bevege meg. Holdt pusten mens jeg kikket rundt meg. Var det noen mellom trærne der? Nei, det var bare skyggen av en gran. Men der raslet det i blader! Jeg snudde hodet brått og oppdaget en svarttrosthunn som hoppet lyttende i buskaset. Igjen vendte jeg oppmerksomheten mot tjernet. Disen hadde begynt å rulle fra vikene nå, dette trolske fenomenet som alltid hadde henført meg. Et eller annet sted i nærheten spilte noen fremdeles fløyte. Det var da jeg oppdaget det – inni disen, på den svarte, blanke fløyelsoverflaten, danset det små vesener! Praktfulle miniatyrkvinner beveget seg smektende rundt sivene. De florlette kjolene var i naturens egne farger og hadde flagrende ermer som vevde seg i hverandre. Flettet en sirkel av skjønnhet. Jeg så at det ble ringer i vannet der de så vidt berørte tjernet med tåspissene. Som Pans elskerinner danset de. Som en hyllest til alt levende. Alt som puster, trekker seg sammen, ekspanderer i seg selv. Det var selve bildet på skjønnhet jeg var vitne til og full av glede var jeg i stand til å ta i mot dette vakre. Dette mirakuløst vakre. Jeg satt trollbundet av synet og funderte over at noe kunne være så fullstendig riktig, så i ett med alt, og likevel være den mest høylytte protesten mot alle våre innbilte grenser jeg noen sinne hadde hørt, men ikke hørt.

Jeg er ikke sikker på hvordan alt forløp, alt gled i hverandre og ble utydelig. Jeg husker bare tidspunktet da jeg sto ved bilen igjen og kjørte hjemover til deg, hvordan jeg tenkte at Alt banker med naturens eget hjerte. Vi er så små, men lager så store problemer ut av bagateller. Vi må føle mer. Tørre å føle!

Da jeg våknet dagen etter ble opplevelsen fullendt. På dyna lå papirblomster formet av kjærlighet.

Det finnes ting som er større enn Livet.