Evighetsfallet

Et lite napp med påfølgende vektløshet var alt jeg kjente. Som når en slu gjedde fanger åtet og ryker linen rett av. Ja, det var faktisk alt jeg kjente før jeg falt. Var dette alt? Så raskt, så uferdig og så urettferdig? Med iakttagende, innadvendte øyne oppdaget jeg at jeg falt innover i meg selv. Forbi meg fòr (eller var det jeg som fòr forbi?) hundrevis av stjerneskudd fra Geminidene. Den opplyste, tilsmussede jordkloden var nå ikke større enn en gjennomtygd papirbit, uten videre spekulasjoner om hvorfor noen måtte ønske å tygge på papir. Vagt kjente jeg hvordan min tidligere livskraftige rygg med marg traff det harde underlaget, men likevel falt jeg videre. Og videre. Phobos og Deimos danset rundt Mars, kuler av stein og is, fulle av arr etter førliv, stjernehoper og galakser farget reisen min. Med ett var det store paradokset helt klart for meg; Jorden er dødt liv. Rommet puster. Skaper seg selv i og av seg selv. Evigheten er inni meg. Og jeg er stor nok til å favne den.