fredag 19. desember 2008

Tradisjonsrik eller -fattig

fredag 19. desember 2008
Inni meg hvisker mamma om smultringer, kongerøkelse og gamle vattnisser. Gjennom min egen trassige protest mot tradisjoner hører jeg stemmen hviske om bånd som binder, minnerike juledufter. Familie som teller. Ribbe som skal prøvesmakes lille julaften med dertil egnede smaker. Om engelen som alltid sitter med foldede hender ved den nedarvede, loslitte bibelen. I bakgrunnen hører jeg også bjellen på katten som bor i fjøsnissebildet på gangdøra.

Den lille stemmen som hvisker der inne er likevel høylytt nok til at det å skape egne tradisjoner blir litt som å hoppe etter Wirkola. Det kjennes stort, kanskje for stort, å bære ansvaret videre for neste generasjons stemmehvisking. Men også bemerkelsesverdig storveis. Å få tilføre mitt bidrag til barn og en gang barnebarn. Vårt hjems nybakte, årsferske tradisjoner om å blande julesmaker til middag, hoppe over noen kakeslag og finne egne favoritter. Mammas stemme har aldri hvisket om julaften to kvelder på rad (og det hun i så fall hvisker om det hverken får jeg eller ønsker jeg å høre), om selveste saltlammet brækende på bordet badende i kålrot. Ei heller har hun hvisket om å krype inn i sitt eget gode skinn og la andres selskaper seile i sitt eget fett, fordi man er nødt til å prioritere sin egen dagsform og samværet med de aller nærmeste som eier det største rommet i hjertet.

Men sannelig hvisker hun om julestrømpe. Den merkelige lyden av en full og tung julestrømpe som ble hengt på soveromsdøra når nissemørket hadde senket seg natten før selveste kvelden. Lyden som gjorde det nesten umulig å ligge stille i senga og vente på morgenlyset. Og sånne tradisjoner bør man selvfølgelig hviske i øret på sin elskede. Bare sånn for å være sikker på at alle de viktige tradisjonene blir fulgt til punkt og prikke. Man skal jo ikke være trassen bare for trassens skyld heller…

4 kommentarer:

Sokken sa...

Noen tradisjoner er viktig. Som Disney programmet rundt kl 14 på julekvelden, å lage julestrømper til de man er glad i, som å ha en god sofa å synke ned i og se på det fine juletreet.
Jeg henger ikke i taklampa selv om mine formødre gjorde det. Brownies og sirupstynnkake er mer enn godt nok i stedet for de 7 tørre slagene.
Jeg vasker ikke ned tak og vegger fordi det var slik det skulle være.
Det er godt å finne sine egne greier man liker. Som sin egen familie liker.
Og som du sier, når formnivået er på ett slikt stadiet at sakte og rolig er fint, så får man jo egentlig en mulighet til å gjøre julen litt mindre stressende også.
Men altså...jeg skulle ønske det var kortere avstand slik at et uformelt pysjtreff sammen med gode venner hadde vært en tradisjon.

Neglecta sa...

Å ja, Disney hører med! =o) I flere år har jeg ikke hatt tid til å se det, men i år SKAL det med! Vaske tak og vegger... Hm, skal man det? Har jeg aaaldri hørt noe snakk om. *glis* Absolutt at man må finne sitt eget, og det er jo veldig koselig, selv om det kan være litt utfordring også.

Men aaah, uformelt pysjtreff med gode venner hadde vært det ubestridte høydepunktet!

Sokken sa...

Da setter du deg ned i sofaen og ser på disney. Det er en ordre. ;)
Må man ha så mange tradisjoner da...?
Sånn egentlig?

Sånn pysjtreff i romjula må vi ha som en framtidvisjon, tror jeg. En dag skal det være en tradisjon!

Neglecta sa...

Javel, Sjef! =o)

Njæ, man MÅ jo ikke ha tradisjoner heller, men jeg synes vel kanskje at hvis man har noen, så har man noe håndfast å glede seg til. På en måte. Liksom. Eeh... Noe spesielt som man vet kommer igjen jul etter jul. Og det kan være koselig. Og også det å lage nye tradisjoner med de man er glad i.

Jeg liker framtidsvisjoner. I hvert fall av den typen!

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates