lørdag 31. januar 2009

I skipsleia

lørdag 31. januar 2009
De passerer hverandre som drivende skip, menneskene. Blender hverandre med frontlysene og passerer hverandre. Eller sitter lårsides på offentlig transport. Uten å si hei, uten å tenke over at her sitter det et menneske med et liv på linje med en selv. Eller kanskje helt på en annen linje. Man står i kø på nærbutikken eller bor i klynger med hundreogtretti boenheter uten engang å være på hils med fyren to hus lenger oppe i gata. Sånn er det blitt. I byene. I mitt naive sinn ønsker jeg å tro at det er annerledes på de små stedene. Hvor man kjenner alle selv om man ikke kjenner hverandre, hvor bygdedyret flyttet inn med fjøsnissene og tiden ikke går så fort som her i byene. Mennesket er et sosial vesen, no man is an island, og det der. Jeg vet ikke. Vi er oss selv nærmest, alle. Ofte. I lyskryss kan man risikere å bli sittende ved siden av noen. Med metall og lakk i mellom. Det bryter med alle sosiale regler om man kikker på hverandre, smiler eller nikker. Man skal holde blikket stivt festet på stolpen som viser klart eller ei, ikke vise at man er menneskelig, at man tror den andre er menneskelig, at personen kanskje har et levende liv, som du selv. Menneskene har blitt personløse ansikter, navn, i byene. Every man is an island.

6 kommentarer:

Sokken sa...

Jeg har smilt til 11 stk i dag. Og fikk 8 smil i retur.
*dagens prosjekt*

Flott tekst!

Vivi sa...

Flott tekst:-) Lit bedre er det på bygda, iallefall der jeg vokste opp, men det finnes noen "Island's" der også...

Neglecta sa...

Sokken; Det var sannelig et bra "tiltak" og eksempel til etterfølgelse! =o)

Vivi; Takk, joa, islands finner man over alt, men det blir litt mer ekstremt med islands'er på store steder. I hvert fall virker det sånn. =o)

Tante Grønn sa...

Ja, akkurat sånn er det. Til vanlig bor jeg i en blokk med nesten 100 såkalte boenheter. Ingen hilser på hverandre, ikke en gang de som bor i samme korridor. Jeg har prøvd å smile, men folk unngår blikkontakt. En gang sa jeg hei til en jente, som så rart på meg og skyndtet seg ut og ned trappen :) Vi burde være mer som vi er på fjellet også i byen...

Neglecta sa...

Tante Grønn; du har nok blitt nabolagets skrekk når du tråkker til med SÅNNE nymotens greier. Nei, en får la være å hilse på folk, tji hi. Ja, er det ikke rart? På fjellet skal alle hilse så fort de møtes på veien eller i løypa. Vi mennesker er forunderlige.

glimtvis sa...

Long time - no see...

by versus bygd?
Man kan saktens se fordeler og ulemper ved begge deler - men akkurat nå, rett etter å ha lest denne lille snutten, får jeg et tydelig bilde:
På bygda, der du kjenner alle og alle kjenner deg,
befinner du deg i en dykkerklokke; kamera kan se inn på hele deg, men det er verre for deg å se ut gjennom den lille ruta og se alle de andre. Kanskje vet dere "alt" om hverandre - men kanskje hver og en føler seg lukket inne i seg selv?

I byen bor du tett-i-tett. Men hilser ikke på det tettbefolka nabolaget. Kanksje en hund i bakgården kan gi deg etterlengta, levende varme og smask med slevjet sitt? Også sitter du der da, en lørdag kanskje? Men føler deg ikke det minste rar over at du lytter til siste bigbang-plata sammen med noen nær på msn, skåler og ler og kjenner beaten gjennom livet.

Idag tenker jeg at på bygda vet alle om du gjør det og mener noe om det.

I byen driver andre folk med noe helt annet og du tenker ikke over hva de har analysert seg frem til om deg selv.

- - -

I neste nu kan det virkelig være helt motsatt.

- - -

Jeg liker byen. Og jeg liker bygda. Man lærer noe om å være overalt :)

diplomatisk. Foretrekker hverken det ene eller andre forever ;)

tanketekst. Takk.

Glimtvis

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates