I skipsleia

De passerer hverandre som drivende skip, menneskene. Blender hverandre med frontlysene og passerer hverandre. Eller sitter lårsides på offentlig transport. Uten å si hei, uten å tenke over at her sitter det et menneske med et liv på linje med en selv. Eller kanskje helt på en annen linje. Man står i kø på nærbutikken eller bor i klynger med hundreogtretti boenheter uten engang å være på hils med fyren to hus lenger oppe i gata. Sånn er det blitt. I byene. I mitt naive sinn ønsker jeg å tro at det er annerledes på de små stedene. Hvor man kjenner alle selv om man ikke kjenner hverandre, hvor bygdedyret flyttet inn med fjøsnissene og tiden ikke går så fort som her i byene. Mennesket er et sosial vesen, no man is an island, og det der. Jeg vet ikke. Vi er oss selv nærmest, alle. Ofte. I lyskryss kan man risikere å bli sittende ved siden av noen. Med metall og lakk i mellom. Det bryter med alle sosiale regler om man kikker på hverandre, smiler eller nikker. Man skal holde blikket stivt festet på stolpen som viser klart eller ei, ikke vise at man er menneskelig, at man tror den andre er menneskelig, at personen kanskje har et levende liv, som du selv. Menneskene har blitt personløse ansikter, navn, i byene. Every man is an island.