Min minste vampyr har et problem. Et skikkelig verdensproblem som ser ut til å trekke ut i langdrag. Faktisk har det nå allerede vart i halvannet år, ja, helt fra august 2007 og fram til i dag. I fjor var det bare sukking og klaging over dette nye ukjente som han ikke helt forsto seg på. Nå er det litt mindre sukking, likevel noe klaging, men også noe knising. Det er altså små skjønnheter i klassen hans som har forelsket seg i vampyren, ikke mindre enn seks stykker var det i fjor, og enda holder tre fremdeles stand. De har sågar en egen bok, disse skjønnhetene, hvor de skriver opp hvem som er forelsket i hvem. Å være i sitt åttende år er ingen uproblematisk affære, men når man har gode organisatoriske evner går det jo greiere.
For et par uker siden kom et underlig spørsmål fra vampyren selv:
- Mamma, lukter babygrøt godt?
- Tja, det lukter jo søtt, så mange synes kanskje det lukter godt. Hvordan det?
- Nei, det var ingen ting.
- Jo, fortell meg hvorfor du lurte på det.
- Njææ, det er bare det at Katrine sa at jeg luktet som babygrøt.
- Da tenker jeg Katrine synes det lukter godt, og at det er ment som en kompliment til deg.
- Ja, det tror jeg også.
Katrine er nemlig en av skjønnhetene, med gyllent hår og brune øyne, og et fint lite jentevesen. Og raus med komplimentene sine, etter det jeg forstår. Det kan virke som om hun har forstått at selv små menn er svake for ros, for i dag så jeg for første gang et hjerte tegnet på en papirserviett. V (for Vampyren) på den ene siden og K ved siden av høyre hjerteklaff.
Under tannpussen i kveld ble det nye utgreiinger om kjærlighetslivet i annen klasse. Med munnen full av skummende tannpasta forklarte han om hvor vanskelig det kan være å huske sammen med jenter. Ikke at selve huskinga er vrient, men hvis han må flytte seg litt for å få bedre fart på den eller dersom han ikke gidder å huske mer. Skjønnhetene vil jo ikke at han skal gå, for hvorfor gjør han det? Er det fordi han ikke liker å huske sammen med dem? Bokorganisatoren, som er litt for seg for alderen og aller helst vil at han skal huske med henne framfor å gå i ballbingen med gutta, var nemlig årsaken til dagens tannpastaklagesang med spørsmålet:
- Hvor skal du hen da, Sussebass?
Nei, det er ikke lett å være snart åtte år. Hvordan det blir når han får enda syv-åtte år på sussebass-stumpen, se det tør jeg nesten ikke tenke på…
torsdag 8. januar 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
For en herlig historie! Kan ikke huske at vi var så for oss i 8-års alderen, med komplimenter om babygrøtlukt. Det var heller flaut.
Høres ut som om Vampyren tidlig får lære at kvinner kan være krevende ;)
Hehe, jentene strammer grepet om sjarmør-vampyren.
Jeg har lyst til å bruke ordet "søt", men pga åtteårige vampyrer skal jeg bruke ordet sjarmerende.
Synes det er kult at han forteller det til deg jeg da. :)
Tante Grønn; jeg kan heller ikke huske at vi var så avanserte i den alderen, men jeg håper det går enda litt tid før det blir mer avansert, det skal jeg innrømme. =o) At kvinner kan være krevende tror jeg han like gjerne kan lære seg først som sist, hehe.
Sokken; Ja, jeg er veldig fornøyd med at han (foreløpig) tør å fortelle. Håper selvfølgelig på at det alltid skal være sånn, men det er kanskje noe naivt. *glis*
Da jeg kom for å hente han på skolen i dag, satt det en rekke med jenter på vippa. Flere av dem sa samtidig "Heeei, Vampyren!" Det var jammen ikke lett å holde latteren tilbake da han ganske verdensvant svarte tilbake "Hei, jenter!" =o)
Legg inn en kommentar