torsdag 23. april 2009

Som vinge i vann

torsdag 23. april 2009
Den tynne brygga du satt på protesterte ikke da du plasserte den jeans-kledde rumpa di på den ytterste planken grå av værbitt. Det var heller ingen som hadde protestert da du hoppet over gjerdet til Herr Petimeter, selv med den ene hånden liggende på gjerdespissen og de lange beina halvveis over til Fru Epleblomst. Men nå satt du her. På brygga. Som fremdeles var varm etter kveldssolas stråler og lunet buksebaken din. Det nærmeste du hadde kommet et varmt kjærtegn på lenge. Du hadde rømt ut hit for at ingen skulle finne deg, for at ingen skulle prate til deg, stjele kreftene du hadde igjen, men likevel lengtet du etter å høre lyden av sommersko mot skjell og soltørket tang bak deg. Akkurat nå var livet som å bli fiket til på begge kinn etter tur og kinnene ville ikke være venner med hverandre, enda de hadde vært venner hele livet og stort sett smilt av de samme tingene. Alt var uløselig knytt sammen i en stor båtmannsknopp denne gangen, det var umulig å se hva som var hva, eller å skjelne lyset fra mørket når det var mørkt til stadighet. Du pustet hardt ut, flyttet litt på den hvite capsen med den viktige logoen på, som forresten var skitten rundt skyggekanten. Etter skitne fingre, uvørne og usikre. Du gjorde jo alltid det – flyttet på capsen når du var usikker eller utilpass, som for å få lys inn i mørket. Det ble mange fingermerker.

Skarvene satt linjesterke på en tykk gren som stakk opp av havet. Skyggene deres speilte seg i blikkstille overflate og ga inntrykk av at de var dobbelt så mange. Som en slags stille trussel – eller kunne det også være for å vise hvordan alt hviler i fanget på Moder Jord. For deg var skarven en representant for mørket, en manifestasjon av hvordan du hadde det. De satt der for at hele verden skulle få se hvor vanskelig ting var for deg. Da ville du slippe å fortelle, åpne sårene og vise dem hvordan du så ut inni. Som skarven var heller ikke din fjærdrakt vannavvisende, over så alt for lang tid hadde du drevet motstrøms, latt vannet trenge igjennom porene dine. Langsomt hadde organene dine blitt fylt av saltvann og trukket deg under. Overflaten hadde likevel ligget blikkstille. Som havet nå. Bare en sjelden gang hadde det små virvler krust seg og vært synlig.

Sittende halvannen meter over vannet som klukket mot bryggebeina var det lettere å få oversikten. Både over hvor mørkt det var under skorpa og hvor lyst det var der kveldsommerhimmelen speilte seg i det blanke. En dualitet som gjorde at det lyse ble oppfattet som lyst.

Nok en skarv hadde kursen mot utsiktspunktet i vannet. Brått vippet den over på siden fra sin vante kurs og skar den ene svarte vingespissen ned i overflata. Den mørke stripa som bredte seg i det silkemyke ga deg en ny visshet – om litt ville den være borte og mørket ville igjen speile lyset som alltid er. Et smil dro den ene munnviken lenger opp enn den andre, fingrene gjorde en automatisk bevegelse opp til skyggen av capsen og løftet den av. Fylt av en ny og spirende glede innerst i brystet kastet du den med tommel og pekefinger ut i det salte, fulgte den med det blå blikket der den duppet litt før den sank ned til krabber og flate flyndrer. Når tiden er inne, har naturen mange måter å vise håp på. Hvis man våger å slippe det inn.

2 kommentarer:

Tante Grønn sa...

Har lest innlegget ditt mange ganger. Når jeg lser det føler jeg at det er jeg som sitter der på bryggen og ser etter tegn på å håp. Det er viktig å ikke miste håpet. Og det er viktig å finne håpet der man kan :)

Neglecta sa...

Tante Grønn; tusen takk for tilbakemeldingen din! Hvis du har tålmodighet til å sitte litt på bryggekanten din, så vil du alltid få se tegn på håp. Jeg tror at dersom man ikke leter etter det, så finner man det heller ikke. Man må jo ønske det. Tror jeg. =o)

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates