mandag 25. mai 2009

Ta meg ut av tiden

mandag 25. mai 2009
Ærlighet er en dyd, sies det. Min kjære ville vært enig med meg i at jeg ikke alltid har behersket akkurat den kunsten. Det betyr ikke at jeg ikke egentlig mener å være det. Av og til dukker det liksom opp hindringer og vrir ordene feil i det de forsvinner ut av munnen. Whops! Etterpå føles det ydmykende og rart å forandre på noe som allerede er sagt. Likevel har jeg et underlig og stort behov for å være ærlig. Mest med meg selv. La meg si det mens jeg tør: Jeg er en egoist. Ja, du hørte riktig – jeg er en egoist! Noen dager er ordet som fløteis i munnen. Andre dager er det som å sleike på piggtråd. Det er rart hvordan ett enkelt ord kan være så fulladet av negativitet. Er det egentlig galt å være egoist?

Årsaken til dagens hjertesukk er egentlig bare en følelse. En vag, udefinerbar følelse. Den er borte i vinterhalvåret når kroppens fysiske begrensninger går fra svært få til svært mange. Da har jeg mer enn nok med å eksistere, være glad for at nok en dag er forbi og våren nærmer seg igjen. Problemet dukker først opp med varmen og løvetannen. Det kjennes ut som om jeg er ei flue stanger mot et flekkete utedovindu, på’n igjen og på’n igjen. ”Huh, det er jo lys her, det skal gå an å komme ut denne veien, jeg prøver igjen. Huh, det er jo lys her, det skal gå an å komme ut denne veien…” Hva er det jeg vil? Hva er følelsen jeg kjenner – sult, tørst, begjær, savn? Når du har oppsøkt den eller det du eventuelt måtte savne, drukket deg utørst, pult nok til å stagge begjæret en god stund, utvidet magesekken med alskens herligheter og følelsen fremdeles er der, hva fillern gjør man?

Hvis det bare var meg, hvis ungene var store og underskuddskronene hadde formert seg i kaninfart på kontoen, hadde jeg reist til India. Hoppet i sandalene, viklet meg inn i noe sari-lignende, hengt fotoapparatet rundt halsen, klemt notatblokka under armen, og kastet meg ut i eventyret. Der skulle jeg funnet en ashram med en snill, men disiplinert og opplyst guru, som skulle frigjort sjelen min, sendt den ut i verdensrommet og inn i meg selv etter svar på de virkelig store, universelle spørsmålene: Hvordan finne den store kjærligheten til seg selv? Hvorfor produseres underlivssåpe med duft av jordbærmilkshake? Hvordan leve i harmoni med føttene på jorda og hodet i himmelen? Slutter hårene på leggene å vokse når man bare blir åndelig nok? Ja, du vet, alle disse store spørsmålene. I ashramen skulle jeg jobbet for føden, stått opp før soloppgang og arbeidet for føden, jeg skulle sittet i timelange kontemplasjoner, hummet på nye mantraer og latt hele verden seile sin egen sjø. Ja. Kanskje hadde jeg aldri kommet tilbake igjen heller.

7 kommentarer:

Hellig Lykke sa...

Hei!!
??? Hvordan kom du inn i hodet mitt ???
Hvordan har du fått tak i tankene mine?
...

Solskygge sa...

En liflig tanke det med sari og sandaler.
Kanskje en dag? :)

Tante Grønn sa...

Kanskje vi kan opprette en liten leir i India for sari- og sandalkledde i rolig tempo som funderer på de store spørsmålene ;)
Har forresten gitt deg en liten utfordring inne hos meg!

Neglecta sa...

Hellig Lykke; Det er fordi jeg allerede er et svært opplyst åndevesen - ooooommmmm... *glis*

Solskygge; Ikke EN dag. I DAG!

Tante Grønn; Ja, du er hjertelig velkommen til å slenge deg med. Til stillhet, innovertenking og slækking. =o) Utfordringen din er til modning.

Solskygge sa...

I DAG?!
*hiver meg rundt og pakker*

Anonym sa...

Haha, for en fantasi.. Jeg lo så det slo krøllpå meg nesten av disse: "Hvorfor produseres underlivssåpe med duft av jordbærmilkshake? Slutter hårene på leggene å vokse når man bare blir åndelig nok?"

Jeg tror vel at vi mennesker er skapt egoistiske. Det må vi være til en viss grad for å klare å ta hensyn til oss selv og kunne fremlegge egne behov.. At det er lett å være egoistisk med en barnefamilie, mann og masse anna på slep, er nok en annen sak. Det blir kanskje med et lite egoistisk innfall i ny og ne. Men jeg tror vi trenger det- vi er altfor flinke til å dele oss opp i tusen roller og tusen biter til alt og alle som går på vår vei..

Neglecta sa...

Ah, Tornerose, disse store, universelle spørsmålene! hihi. Ja, jeg er enig med deg; det aller beste er å klare denne balansen, det er da man har det best. Likevel, det er ikke alltid så lett å huske på sånn i hverdagen. Jah, så får vi bli flinkere til det!

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates