Vårryddedagen

I dag har det vært Den Store Vårryddedagen. Eller kanskje helst Den Store Demonteringsdagen. En ødelagt vaskemaskin som har blitt stående nesten usynlig og absolutt ruvende på vaskerommet har blitt demontert i små og letthåndterlige biter. Skrot har blitt samlet fra uteboden, den gamle knekjørte og rustne grillen har dratt inn årene og et alt for snøtynget, og dermed nokså flatt, hagebord fikk beskjed om å pakke snippesken. Alt ble stablet i bilen og kjørt på avfallsdeponiet i omegnen.

De verste gribbene hadde antagelig sluttet tidlig i dag, for vi fikk kaste avfallet vårt helt i fred. Vanligvis kommer de styrtende gjerne så mange som tre eller fire av gangen, for å se hva man kaster. De har gjerne med seg lange båtshaker også, som de bruker til å heise ting opp av containerne med nærmest før søpla har nådd den klangfulle bunnen. Man får litt følelsen av å være vitne til NM i grafsing og et vrengbilde av Lucky Luke som skyter raskere enn sin egen skygge kommer ubedt fram på netthinnen. Jo da, all ære til gjenvinning, det er ikke det, men kan de ikke ha anstendighet nok til å vente til folk i det minste har snudd ryggen til? I enkelte tilfeller kan det jo være at man kaster noe man slett ikke ønsker at andre skal ta opp igjen.

Men i dag var det som sagt nokså stille. Da vi kjørte ut fra området oppdaget jeg at de nå har fått to åpne containere med store skilt som skrek: ”Ombruk”. Det var nesten så jeg kjente kilingen i magen fra 15 år tilbake, den gangen alt var idyll på avfallsdeponiene, den gangen det bare het ”Søplefyllinga” eller ”Fyllinga”. Den gangen man kunne vandre i kilometervis med stinkende avfall og finne skinnende og bortgjemte skatter blant brukte bleier, kvist og kvast, matrester og uønskede gjenstander. Den gangen måtte man ikke veie bilen på inn- og utpust som nå, nei, da kunne man ha bare litt søppel på vei inn og hele bilen full av røverfunn på vei ut. Den gangen man kunne høre hese, vakre måkeskrik og rottepip og det var liv laga for den norske fauna. Ja, den gangen var det jammen saker. Jeg savner det. Selv om jeg kildesorterer til den store gullmedaljen.

Illustrert av Dave Walker