tirsdag 9. juni 2009

Betroelser fra nattbålet

tirsdag 9. juni 2009
Jeg lukker døra stille bak meg og går inn i det kalde rommet. Jeg ser deg ikke, men under dyneberget trekker du lange åndedrag slipper dem sakte ut igjen. Rolig pust. Kanskje drømmer du noe fint. Famlende i mørket finner jeg min side av senga, slipper meg lett ned på den myke madrassen og drar dyna over meg. Ligger avslappet og kjenner stillheten ta over tankene mine, som om myke englevinger vifter dem til et annet sted for natten. I rolig døs merker jeg hvordan sansene våkner når dagens undringer og bekymringer går til ro – jeg ønsker meg varmen din, nærheten. Kroppen min finner din – knærne i knehasene dine, magen inntil ryggen din og nesetippen mot skulderbladets fine kurve. De har alltid passet sammen, kroppene våre. Som puslebrikker nærmest. Og alltid slår hjertet over i dobbel takt, selv etter alle disse årene, jeg forundres over at de ikke blir lei hverandre eller ønsker seg noe annet. Du griper etter meg i søvne. Strekker armen bakover og holder meg om låret. Fremdeles går pusten din rolig. Ut. Inn. Uanstrengt. Jeg lar hånda gli over brystkassa di, kjenner hvordan musklene er harde etter dagens fysiske anstrengelser, nyter å kunne ta på deg uten at du vet det. Hånda glir videre. Brun overarm og nakke, myk hud over glatt hoftekam, faste rumpeballer som jeg klemmer på. Mellom oss banker det i puls. Jeg vet ikke om den er min eller din, eller begges. Slagene smitter over til lårene mine, vandrer oppover til jeg kan kjenne de glatte veggene som et fysisk legeme inni meg. Sugende. Lengtende. Men fremdeles puster du rolig. Jeg presser meg inntil deg og kysser nakken din, håper intenst at du skal forstyrres i drømmene dine, våkne og ville ha meg. Du vrir deg, men sover. Puster. Irriterende rolig. Hvordan kan du sove når senga brenner ved siden av deg! Hånda mi flytter seg ustanselig, nyter den myke huden mot fingertuppene, alle dine vakre linjer. Etter hvert går det saktere, pusten min roer seg og pulsen tar endelig hintet og finner nattero. Kanskje finner kroppene våre hverandre i natt, kjære. Eller kanskje jeg fillerister deg våken.

8 kommentarer:

tornerose78 sa...

nei hvordan kan han sove når senga brenner ved siden av han tro.. Det har jeg lurt på noen ganger selv, for menn våkner liksom ikke når man vil:p.. Det var så nydelig og ekte beskrevet at jeg nesten var i en seng selv med mannen min og kjente følelsene. Så fantastisk at disse følelsene kan være slik etter alle årene. At kroppene passer så perfekt. Det er kjærlighet det..ekte kjærlighet..og fryktelig motiverende for andre.. for det betyr at det går ann å få det til.. takk :)

psst, fillerista du han våken?

gneis sa...

Ååååh!!! Så nydelig og varmt! :)

Ja? Fillerista du han?

mylians sa...

Nydelig skrevet, og samliv med sensuelle undertoner meget pent beskrevet.Jeg husker vinternetter på den måten, og lange, dolme dager på akkurat den måten.

Du skriver utrolig godt! =)

Mylian

Neglecta sa...

Tornerose; det går absolutt an å få det til, det skal du aldri slutte å tro! Selvsagt er det opp- og nedturer i alle samliv, men det er rart hva man får til med vilje, varme følelser, tro og håp.

Du og Gneis er nå ordentlige nysgjerrigper'er da, hehe. Jeg gjorde et lurt trekk - jeg la meg før han rakk å reise til drømmeland. *fnis* En filleristing kunne egentlig alle trengt av og til, men nå har jeg den jo til gode ved en annen (og mer aggressiv) anledning, hehe. For jeg er så stor og sterk og er veldig tilhenger av filleristing, øøh...

Mylians; Velkommen til meg og tusen takk! Jeg er lei for å lese at du mistet din Aron. En gang vil du igjen ha varme vinternetter og lange, dolme dager. *klemmepå*

Anbefaler alle å ta en tur innom bloggen og lese de ærlige og nære tekstene dine!

gneis sa...

Jeg er født nyskjerrigper. Det er igrunn min oppgave her i livet ;)

Klart man blir nyskjerrig når du skriver på den måten der. Vi vil jo gjerne ha alle saftige detaljer servert på et sølvfat. Eller gull, helst :)

Neglecta sa...

Hehe, jeg forstår godt hva du mener. Man kan aldri bli FOR nysgjerrig, spør du meg. Skal se om jeg kan finne et gullfat til dere. *fnis*

Tante Grønn sa...

For en nydelig tekst! Du skriver så nært og intenst og inderlig at jeg føler det er jeg som er der og opplever det du skriver.
Takk for at du skriver!

Neglecta sa...

Åh! =o) Takk for at du leser - og kommenterer!

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates