onsdag 15. juli 2009

Don’t bite the hand…

onsdag 15. juli 2009

Hun hadde sparket av seg skoene da de startet bilturen. Nå satt hun og kjente de kalde gummifirkantene kile under de bare føttene og tenkte at sko om sommeren nesten var naturstridig og et hån mot sansene. Ellers tenkte hun ikke på stort. Det var mer enn nok å lytte til – de tre yre, sommerferierende småguttene i baksetet som ropte høyt hver gang en bil med deres bilmerke fór forbi, suset av den varme lufta som stanget mot vinduet og fant en liten sprekk, den monotone duren fra bilmotoren og støyen fra dekkenes uavbrutte rulling langs markblomstkledde veikanter. 5 par armer og like mange par bein i stadig bevegelse i det lille trykkammeret, sørget også for å ta plassen hvor tankene kunne ha vært.

I steden lot hun de halvtrøtte øynene gli over utsikten utenfor. Så Krøderen ligge blank og stor mellom fjellene. Små, koselige hus og gårder, noen lysebrune kuer som beitet på et brunt hogstfelt. Linerla som våget seg langt fram i veibanen for å snappe insekter til barna sine og sommerblomstene som nikket til henne med fargerike hoder i vinddraget fra bilene.

Øynene vendte seg mot de små gapatrostene i baksetet, så at alle hadde det bra, at beltene fremdeles var på og at det var bare smil under øyevippene. Hun kikket på rattet, på hendene som holdt og styrte rattet. Alltid følte hun seg trygg når det var hans hender hun så der. Trygg på at han alltid ville finne veien eller fikse den gamle bilen dersom den stoppet. Trygg på at han kunne ordne opp i alle vanskelige situasjoner de måtte møte underveis. Det var trygge hender. Blikket hennes hang fast ved dem – og igjen så hun at de var pene. Sterke, slanke, maskuline hender. Vakre var de. De gylne hårstråene på fingrenes innerste ledd mot den nesten bronsefargede huden under, den sarte rosafargen under de rettklipte neglene. Holdt han ikke ganske sexy på rattet også egentlig? Han holdt det varsomt på en måte, men likevel trygt. Ordene fra baksetet forsvant ut av ørene hennes, ble tåkedotter i det fjerne, det var bare henne og hendene. I andre situasjoner. I situasjoner hvor tre små ikke burde være tilstede, ikke engang i tankene. 

Et raskt jag av lyst steg fra underlivet til halsen. Hun svelget. Vendte øynene bort og ut. De følsomme fingertuppene. Den glatte huden. Det lyse, lange arret etter tykt glass på oversiden av håndbaken. Proporsjonene som var perfekte sammen. Hun likte dem både åpne og krevende. Å ja, hun visste hvor hendene hans hadde vært – og hun lengtet etter at de igjen skulle finne dit. 

8 kommentarer:

Siw sa...

Puh! Dampende, Neglecta! ;) dette er hetere enn sommer! Godt skrevet :)klem

Neglecta sa...

Hehe, det skal jammen ikke mye til å være hetere enn sommer i år... Vil ha soooool! Tusen takk, Embla! =o)

Anonym sa...

Det er alltid så godt å surre litt rundt her inne, og øyeblikksfortellinger som det der, er grunnen :) Kjempegodt skrevet =)

Stor klem :)

Neglecta sa...

God torsdagsklem tilbake til deg, Mylian. Takk! =o)

Hellig Lykke sa...

ja ikke sant??
Vi er på bilferie, og da er det greit med lett sommerkjole på ;-)
og irriterende med en liten en som ikke sover i baksete *fnis*
Utrolig bra innlegg

Neglecta sa...

En lett sommerkjole gjør bilturen raskt mer ekstatisk, hehe. Hva med å legge en vaffel over ansiktet hans og et par tørk med dorull i øra? Sånn bare mens mamma og pappa skal ta bilde av ham og må tukle lenge med kameraet fordi det ble noe galt, men han må for ALL del IKKE røre seg i mellomtiden. *glis*

Tante Grønn sa...

Ah, nydelig tekst. Alltid noe godt å lese på her inne. Alltid.

Neglecta sa...

Og du skriver alltid de søteste kommentarer, Tante Grønn. Alltid. Tusen takk! =o)

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates