Å grave sin egen grav

Etterpå holdt han rundt henne bakfra. Omsluttet henne med armene som fremdeles var fuktige av svette. Pustet i nakken hennes. Fylte lungene med lukten av henne. Hun lå med øynene halvveis lukket. Kroppen tung av tilfredshet.

   - Du har en lukkethet som gjør meg usikker på deg, sa han lavt og fulgte det underste silkehåret med leppene.
   - Javel.
   - Skjønner du hva jeg mener? Jeg klarer ikke bestemme meg for om det irriterer meg eller tiltrekker meg.
   - Åpenbart det siste. Hun kjente hvordan håret på brystkassa hans stakk henne på skulderbladene og flyttet seg nesten umerkbart unna. Hun mer hørte enn merket at han smilte.
   - De trenger for så vidt ikke være motsetninger, de to, irritasjon og tiltrekning, det er vel du et godt eksempel på? Jeg tror det irriterer meg at du ikke åpner deg for meg, men samtidig tiltrekker det meg fordi det gjør deg litt mystisk. Utilnærmelig, om du skjønner. Men det blir bra sex av det. Kombinasjonen pirrer meg.
   - Jaha. Hun la armene sine i kors over brystene, så de ikke lenger rørte ved tentaklene hans.
   - Fortell meg om hverdagene dine.
   - Du er ikke en del av dem.
   - Jeg vet det. Det er derfor jeg ber deg fortelle.
   - Nei.
   - Nei, hva? Nei, det er ikke derfor jeg ber deg fortelle? Eller nei, du vil ikke fortelle?
   - Jeg ser ikke hva mine hverdager har med oss å gjøre. Hun skjøv hoftene framover for ikke å kjenne det slappe lemmet hans mot rumpeballene.
   - Ser du! Det er jo akkurat dette jeg prater om! Du slipper meg ikke innpå deg i det hele tatt.
   - Du har akkurat vært inni meg. Er ikke det nært nok?
   - Vet du hva jeg tror?
   - Nei, og jeg er, for å si det rett ut, ikke særlig interessert i hva du tror. Hun vred seg ut av grepet hans, svingte bena utfor kanten og satte seg opp. Ryggen rak mot ham. Nakken steil. Avvisende.
   - Jeg tror du er livredd. Ja. Det er det jeg tror. Jeg tror du er redd for å knytte deg til noen, eller meg, i dette tilfellet. At du er livredd for at noen virkelig skal se deg!
   - Som jeg akkurat sa; jeg er ikke særlig interessert i hva du tror. Hun strakte seg etter den hvite sommerkjolen og dro den raskt over hodet idet hun reiste seg.
   - At du kler på deg, beviser ikke det relevansen i det jeg sier?
   - Det er sikkert relevant for deg. Grunnlaget ditt for å tro noe som helst om meg, er vel egentlig ganske tynt og jeg er ikke interessert i meningene dine.
   - Du er redd for at jeg skal se at du innerst inne er sårbar og følsom, er du ikke? Eller er det de mørke sidene dine du ønsker å skjule? Jeg har sett dem, vet du. Jeg har hatt tannmerker i skulderen i dager etter møtene våre. Tror du ikke jeg vet at du syder av aggresjon og tilbakeholdt frustrasjon under det kjølige og velstelte? Tror du ikke jeg ser deg? Han satt i sengen nå. Håret var bustet på siden. Øynene både harde og triste på en gang. Hun snudde seg bort. Kjente den eldgamle trassen velte rundt i magen, slå knute på seg og bli velkjent isblokk. Hun trakk undertøyet over anklene og raskt oppover, fant skoene der hun hadde sparket dem av seg ved salongen. Kjente hvordan isen bredte seg utover, oppover og nedover, til den nådde hjertet og stivnet vannet ved vippene. Hun bøyde seg fram mot speilet, førte leppestiften mot munnen, og da hun var fornøyd med resultatet, snudde hun seg;
 
   - Det var hyggelig så lenge det varte. Tennene var små isbreer mot plommefargede lepper. – Vet du hva jeg tror? Jeg tror du er livredd for ikke å bli sett. Redd for at noen bare vil ha kroppen din og ikke det bløtkokte hjertet ditt med på kjøpet. Vel, noen ganger er en spade bare en spade. Det burde du legge deg på minne.

Vampyrenes desillusjonerte mor

Eldstemann Vampyr kjempet sin vei ut i verden en Herrens dag for snart elleve år siden. For øvrig i et forrykende snøvær, men det er en digresjon, for den slags teller jo ikke med i den store sammenhengen. Uansett, da øyeblikket endelig kom og vi lå hud mot hud, og jeg kunne snuse inn lukten av ham fra det lyshårede hodet, da tenkte jeg at denne ungen, han skulle bli noe helt for seg selv. Han skulle frigjøre seg fra stereotyper og roller. Ja, han skulle bli en foregangsfigur for sin generasjon, tenkte jeg, oppildnet og utmattet.

Vel. Som sagt er det snart gått elleve år. Jeg er usikker på hvor jeg feilet. (Selv om det i dette tilfellet, som i de fleste andre tilfeller hvor noen feiler, er ganske klart at feilen må ligge hos Vampyrens far. Det er jo åpenbart, det vil du få se.) I min oppstemthet over å få oppdra guttebarn frie for tidligere generasjoners indoktrinering og, la gå, la meg si det, farssidens hang til syting over bagateller, har jeg nok dessverre oversett ett og annet underveis. Jeg skal ta det på min kappe.

I dag kom nemlig Eldstemann Vampyr hjem fra skolen med gress på hele buksa, jakka full av jordflekker og sykkelhjelmen på snei; han hadde hatt et heller ulekkert svalestup fra sykkelen i en ugjestmild grøftekant. Da han var vel inne, kom tårene, som ikke ville la seg stoppe på noe vis, før nesa var snørrete og rød, og øynene hovne. Rensing av sår på håndbaken førte med seg minutter med hyling; det var åpent langt inn og han hadde grus der, måtte jeg vel skjønne!

Den sindige mor beholdt selvfølgelig roen og medfølelsen, mens hun kvalte en smule latter i halsen over denne noe teatralske oppførsel i hjemmets kjøkken. Da Minstemann Vampyr kom hjem etter sin skoledag, kunne Eldstemann øse av sin ulykksalige hendelse og dagens store skader. Noe betuttet måtte han innse at Minstemann ikke syntes dette var noe å ta så på vei for. Men selvmedlidenheten lot seg ikke stanse så lett og ved leggetid fikk den seg et peak av dimensjoner etter nok en runde med pyrisept:

   - Jeg klarer ikke å klatre opp i senga! *uuhuu* – Hjelp meg da, jeg kommer ikke under dyna! Og hvor skal jeg gjøre av hånda i natt? Kanskje jeg kan få sånn til å henge armen på som de har på sykehuset? *aauuu* (På dette tidspunktet lå han og krøp som en sel på dynetrekket med armen i været.) – Og se på kneet mitt da! Det er røde streker rundt hele såret og det er lo inni der!

Han fikk hjelp av sin mor, som på dette tidspunktet ikke lenger kvalte latteren, til å komme seg under dyna. Da sank han ned på puta med et langt sukk og et lite stønn over hvordan verden behandler ham. Han har alltid uflaks! Han er nesten som Donald Duck! Minstemann Vampyr lo så han rullet i underkøya.

   - Jeg tror jeg har blåpropp! 

   - Får håpe du får en god natt likevel da. Masse glad i deg. Sov godt, gutten min.

   - Det får vi nå se på. Det er ikke sikkert vi ses i morgen.

   - Jeg tror nok du overlever.

   - Det får vi se på. Jeg håper det.

   - Jeg håper det jeg også. God natt.

Vel, uten å si for mye om kjønn, smerter og sykdom, føler jeg likevel at noe har sklidd ut i forhold til mitt håp om en helt ny generasjon gutter. Minnet om deres fars ynkelige hyl om smertestillende under vanlig omgangssyke, gjør at jeg i kveld er noget desillusjonert. Enough said.

Var eller kunne vært

Hvis hun lå helt stille på siden med øynene lukket, kunne hun kjenne ham bak seg. Dyna som en gang hadde omsluttet kroppens hans, kunne være ham en liten stund. Sånn han hadde ligget inntil henne. Bak henne. Beskyttet henne noen timer fra mørket. Hun lukket øynene og pustet rolig. Førte hånden over ribbena, fulgte det myke fallet nedover og opp den svake hellingen igjen. Der vred hun hånden så den lå som hans, men hennes var så mye mindre. Hun lot tommelen legge seg i den feminine kurven hvor hofte gikk over i lår, klemte forsiktig, som hans. Lot de andre fire fingrene ligge på toppen av den liggende høyden. Bare i korte blaff ville det komme tilbake. Enda hun forsøkte å tvinge tankene, følelsene, tilbake. Hennes tommel var ikke hans. Hun hadde ikke samme bue på tommelen som ham. Hennes var rett fra det ytterste leddet og ut. Hans buet svakt bakover. Som om den var konstruert for å passe inn i kurvene hennes. Det hadde hun tenkt. Tenkte det fremdeles. Enda han bare var ei dyne bak henne. Enda hun var hans tommel. Oppdemmet frustrasjon klemte til rundt hoftebeinet – det ble bare feil! Hun hadde ikke hans varme. Huden ble ikke myk, som under hans. Med øynene lukket kunne hun før kjenne ham bak seg. Nå var varmen hans andre steder og selv i mørket var ei dyne bare ei dyne.  

Kjære Patrick!

Jeg kan ikke huske eksakt når vi ble presentert for hverandre og det er jeg selvsagt lei meg for. Vit at jeg tar det som et stort kompliment at du gjerne vil samarbeide med meg og gjøre meg bemidlet, men, altså, jeg er litt usikker. Både på deg og forretningsideen din, selv om du er storsjef i storbank og greier.

For øvrig er jeg litt skeptisk til det du skriver; du ber meg om ikke å jakte på deg, fordi du setter din karriere og liv på spill for din familie med e-posten du har sendt meg. Det er mulig vi ble kjent på et litt uheldig tidspunkt hva gjelder mine personlige problemer, men jeg har ikke for vane å jakte på noen. Er det ikke dessuten noe forunderlig at jeg må sende opplysninger om hvilket kjønn jeg er, eller er det bare jeg som er oversensitiv i forhold hvor lite godt inntrykk jeg har gjort på deg. Jeg, med min sjarm! Nei, jeg er litt usikker nå, Patrick, jeg må innrømme det. Og hvorfor skriver du “For oppmerksomhet” i emnefeltet hvis du ikke egentlig vil ha så mye oppmerksomhet? Det er ikke alltid lett å forstå seg på menn som deg, Patrick, det er ikke det.

“Jeg er Mr. Patrick KW Chan Executive Director & Chief Financial Officer fra Hang Seng Bank Ltd Jeg har en tеkela virksomheten anbefalinger for deg. Jeg mе du hjelpe meg med е implementere en virksomhet prosjektet fra Hong Kong til landet. Dette er overfшring av store pengesummer. Alt om denne transaksjonen skal vжre lovlig gjшres uten vanskelighet. Prшv е observere ytterste skjшnn i alle saker om dette spшrsmеlet.”

Vel, det hjelper heller ikke å sende meg ny e-post to dager senere. Likevel, det oppklarer jo en ting eller to når du skriver; “Det er forståelig at du kan bli litt redd fordi du ikke kjenner meg…” Aha! Så vi har aldri møttes nei, du har bare fått treff for ditt søk etter noen som “passer mine foreslette forretningssamarbeid”. Nei, jeg tror jeg sletter e-postene dine, Patrick, og for å bruke dine egne ord:

“Selv om intet veger er ingenting gained”

Og du, en liten ting til; du bør jobbe litt mer med det norske språket ditt. Det er bare etter aller beste skjønn jeg klarer å forstå hva du skriver – og jeg skulle jo observere ytterste skjønn i alle saker om dette spørsmålet, var det ikke så?

Belønning

 

Det finnes dager da hjemmets fire vegger nærmest faller over meg med truende flater. Klemmer meg inn i et hjørne og griper meg rundt halsen med tørre tapetfingre. Får meg til å gispe etter luft. Det er på sånne dager jeg hiver meg rundt, snører sekken og stikker til skogs raskere enn min egen trege skygge.

Sånn som for et par dager siden i duskregnet. Jeg klorte meg opp den første lange bakken med mange puste nytepauser underveis; enslige blåbær på bladløse greiner, vakre edderkoppnett mettet med duggdråper, tåka som lå tungt i skogen nedenfor, gule bjørkeblader som klistret seg til brune, kjære gummistøvler. Natur er vakkert uansett vær!

Vel oppe fant jeg en tømmerstokk å sitte på. Pustet inn den våte lufta og gledet meg over at ingen andre så ut til å ha funnet veien til skogs akkurat den dagen. I sekken fant jeg termosen med te og på tømmerstokken fant jeg et passelig flatt sted til den lille koppen. Fra et fuktig matpapir kunne jeg kjenne alle de gode smakene fra to skiver grovbrød med gulost, som langsomt fikk lysere gule prikker etter regndråpene, og dermed smakte enda bedre. Stillhet. En fugl som sang like ved. To maure som marsjet i takt mot tua.

Da sjelen var full vendte jeg nesa hjemover og på vei ned fikk jeg belønningen for det fysiske strevet – gullgule kantareller lyste mot meg like ved stien og ville være med hjem til middag. Det er en god deal å bytte kjærlighet til naturen med kjærlighet fra naturen. Det skal man huske de dagene veggene står på plassen sin og ikke tvinger en ut også.

 

Sa Mor

 

På min siste tur til biblioteket fikk jeg hendene mine i en liten, merkelig bok i hylla for lyrikk. Den er skrevet av en Hal Sirowitz, men oversatt til norsk av Erlend Loe og utgitt på Cappelen i 1997. Originalen heter “Mother said” - “Sa Mor”.

Jeg vet ikke om jeg kan si det på annen måte enn at boka har bodd i meg siden. Vemmet meg, forundret meg, gjort meg usigelig trist på en gutts vegne, men samtidig faktisk fått meg til å dra på smilebåndet. Jeg tror jeg lar Erlend Loes egne ord på permen si det hele:

“Jeg kom over denne diktsamlingen ved en tilfeldighet i New York  1996, og fant raskt ut at den var for god til bare å bli lest av amerikanere. Sa Mor er noe av det mest tragikomiske jeg har lest. I begynnelsen lo jeg høyt og lenge av diktene. Men etter hvert har latteren satt seg mer og mer fast i halsen. Sirowitz beskriver en mor som overlesser sin sønn med de mest absurde formaninger. Hennes beskytterinstinkt har ingen grenser. Sa Mor er både morsom og dypt ubehagelig. Kjærlighet og omtanke er bra. Men det kan bli for mye.

Sirowitz ventet til foreldrene var døde med å gi ut denne diktsamlingen. Når man leser den forstår man hvorfor.”

 

Som leser kan man ane omtrent hvor gammel forfatteren var da han fikk de forskjellige formaningene, fra tidlig barndom til ungdom og voksen. Vel, det virker hverken som noen god oppvekst eller kjærlige familieforhold:

 

AVKUTTET ARM

Ikke stikk armen ut av vinduet,

sa Mor. En annen bil kan komme snikende

bakfra og kutte den av. Da blir faren

din nødt til å stoppe, legge den avkuttede

delen i bagasjerommet og kjøre deg til

sykehuset.

Det er ikke slik at du kan settes sammen

like enkelt som teleskopet ditt.

En doktor blir nødt til å sy armen på igjen.

Du vil ikke kunne gå med korte ermer.

Du vil ikke like at noen ser stingene.

 

BYTTE AV FORELDRE

Vi vet at du ikke liker oss,

sa Mor, & at du heller ville

hatt andre foreldre, f.eks. Goldbergs,

som bor på den andre siden av gaten. Du syns

vi er ondskapsfulle fordi vi tvinger deg til

å gå tidlig til sengs. Men hvis

en annen familie vil ha deg, vil vi være

glade for å bli kvitt deg.

Men etter noen dager, ville du få lyst til å komme tilbake.

Ingen er som dine egne foreldre. Og du er ikke

akkurat et varp selv. Du rer ikke opp sengen din.

Du skitner til hele huset. Men jeg er

en for snill person til å fortelle naboene

hva som er galt med deg. Jeg sier det bare til deg.

Innimellom får vi vite litt om hans søken etter kjærlighet, både hos samme og motsatt kjønn, og hans flukt til rus. Ingen av delene er vanskelig å forstå i grunn.

 

Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at forholdet mellom mor og sønn forble vrient jo eldre de ble begge to. Hun virker (fremdeles) bitter og lite fornøyd med sin sønn:

 

HUNDEHJERNE

Bare fordi hunden min hopper opp og kysser deg

hver gang du kommer hit, sa hun, så betyr ikke det at

hun vet hva hun gjør.

Hun har antagelig lært det av meg,

hun har sett meg kysse deg & tror at

det er det riktige å gjøre, men hun så meg

gjøre det før jeg visste at

du var en tosk & hun klarer ikke å oppfatte forskjellen.

 

I 1998 kom oppfølgeren ut på norsk, med det nesten selvfølgelige navnet “Sa terapeuten min”. Her finner vi også igjen noen av morens formaninger, krydret med terapeutens tolkning av hans problemer og hans vanskeligheter med å finne kjærlighet.

Både som mor og menneske får man seg noen tankevekkere i disse bøkene, og jeg vil helt sikkert tenke meg om både en og to ganger før jeg kommer med egne formaninger heretter. 

 

Erlend Loe finner du også på Twitter, som @erlendloe

Hverdagsskildring

 

Jeg sitter i lav augustsol. Alene. Alene, ja, men ikke ensom. Jeg er aldri ensom. Underlig nok. Det er som om det bor mange inni meg. Ressurser og tanker som trives i bare mitt selskap. Det gjør meg trygg.

Hos naboen har datteren bursdag. Jeg hører gjester som kommer og jeg hører “gratulerer med dagen”. Hun er over nei-så-stor-du-har-blitt-alderen og jeg kan høre henne skryte uhemmet av de nye skoene sine. Det er godt å være i nærheten av et selskap og likevel være nok i seg selv. Det kryper en sukkermaur på hellene og jeg flytter beina for å gi den fritt leide. Føttene som er i sønnens lyseblå, halvveis ødelagte crocs. Selv uten barna er jeg ikke-ensom. Stø nok til å stå i høststormene og enda være meg. Ja, jeg er kommet dit. Og setter pris på det. Sånn som man kan sette pris på de små og usynlige tingene nesten før de nevnes ved navn. De tingene som vi bare aner er i livet, rundt en sving eller over en bakketopp. Ventende. Kanskje sukkende. Men ventende. Alltid. For de tingene vet at alle veier fører til Rom, men at noen av dem er omveier. Steinete småstier kanskje med prestekrager og soleiehov i veikanten. Og vakre røde strå i oransje kveldssol. Eller isdekt og glatt om våren. Men ventende på akkurat deg. Når du kommer forbi klenger den seg til beina dine og kryper inn i sjelen din som et varmt og mykt ullteppe. Og da vet du det; at du kan klare hva som helst som måtte komme din vei. For sånn er loven. Og livet. Det usynlige livet. I aller høyeste grad.

Nå er det noen som klipper gresset like i nærheten her. Da husker jeg andre auguster, koppestell på nyklipt plen og nakne, skitne føtter. Og en nabo som smugkikket på meg gjennom vinduet. Kanskje har jeg alltid virket trygg på utsiden?