Luftige drømmer

Jeg drømmer om å sveve. Nei, vennligst ikke misforstå – jeg har ikke ønsker om å slippe meg selv ut fra en åpen dør i et småfly. Heller ikke har jeg ønsker om å seile i mange tusen fots høyde med en paraglider eller gro vinger på ryggen. Problemet er søvnrelatert og bokstavelig talt. Vel, kanskje ikke akkurat det å sveve, men heller spretting. Om og om igjen spretter jeg i de forskjelligste og merkeligste situasjoner! Spretter i sakte film. Oppover går det ganske greit, rent bortsett fra at ganske tidlig forstår jeg at “Oida, nå kommer jeg ikke til å stoppe før jeg er veldig høyt oppe…” og at det å sprette ikke er så veldig moro når fraspark og fart ikke har noe relevans for høyden. Vi snakker hundremetere faktisk i fri sprett opp i det blå! Så langt er det nokså levelig, men så er det jo også sånn med denne tyngdekraften da, at det som går opp, det må også komme ned, sånn er det også med sove-meg. Og her starter virkelig ubehagelighetene – jeg svever liksom litt bortover når jeg skal ned og lander jo alltid utenfor de stedene jeg skal! I seg selv en smal sak, man kan jo bare transportere seg selv tilbake til utgangspunktet, men De ser, veldig ofte befinner jeg meg på litt store båter som også flytter seg, men da gjerne i motsatt retning av meg. På denne måten blir innflyvningene alltid langsomme, skremmende og nokså slitsomme. Det er enten spretting, enorme bølgevelt ombord i skip, skudd, eksplosjoner og svik på alle kanter. Trenger jeg å si at det er en lise å våkne? I hvert fall den stunden det tar å krabbe seg helt ut av drømmeland og til jeg kjenner hvor sliten jeg er etter nok en natt i felten. Det er nesten så jeg tror at underbevisstheten prøver å fortelle meg noe; “Skaff deg blylodd i skoa og skuddsikker flytevest!” Jepp, sånn må det være. Jeg er skikkelig god på drømmetydning.  

Tynnslitt vingespenn

Den klamme fuktigheten fra havet utenfor. Det evige suset av vinden når den møtte bratte svaberg, slitte hushjørner og ulte i krokene rundt henne. Det evige og evinnelige suset. Som om hun hadde en malstrøm kvernende rundt i mageregionen og aldri ga henne fred. Ro til å tenke i stillhet. Aldri fred.

Vinduene var prikkete av seigt saltvann som ikke lot seg vaske av. De gangene hun likevel gikk på med krum hals, dro kluten utover lange striper av hav, som til kvelden ble oransje slør av kveldssola.
Det var alltid  én grunn for mye på vektskålen Bli. Eller kanskje bare veide de ikke nok de grunnene som lå i motvektsskålen Reis.

For det meste var hun alene her. For å tenke. Få livet sitt tilbake. – En slags botsgang kanskje. Noen ville se på det sånn. At hun hadde noe å gjøre bot for. Befrielse var hennes egen assosiasjon – befrielse av sjelen. Her ute kunne sjelen hennes fly fritt i brisen, fly med fiskeørnunger på flygetrening og brått stupe ned mot gråhvite måker under med småsild i nebbet. Fly av seg gammel tyngde som klemte om hjertet, lufte vingene, henge stille i lufta og kjenne sjøsprøyt mot den nakne magehuden.

Her ute kunne hun sitte nydusjet med runde vannperler på den brune sommerhuden. Naken. Eller med føttene stukket ned i et par knehøye gummistøvler. Satt hun på benken med knærne spredt, kom vinden til over alt med kjærtegnene sine. Her ute ventet hun på ham – de dagene han kom like gjerne som de dagene han ikke kom. Uansett var det her han fant henne, på denne måten, og mellom høyrehåndens peke- og langfinger hang sigaretten hennes arrogant og lekent. Varmrøykt. Mellom de røde leppene plystret hun tonene til de nærmeste fuglene og lyttet etter svar fra dem som for alltid var frie.

Det var ofte sånn han fant henne der ute i havgapet. De gangene han kunne komme fra. De gangene han kunne leve noen timer med henne. Hun som var tøylesløs, vill og gal, og som lignet mer på Jostedalsrypa for hver gang han så henne, skyheten hadde tatt plass i øynene hennes nå.  Hun kom gjerne mot ham på stien, hoppende og yr, bare kledd i gummistøvler og brun sommerhud. Etterpå tullet han det heklede teppet om henne da hun lå i armene hans. Da hun hadde delt så mye av livet i seg at det ikke var nok igjen til henne selv. Da lå gummistøvlene på det trekkfulle gulvet og ventet til de igjen skulle ut å seile med henne på vindkastene. I mens holdt han henne fast, fast, og lot henne velsigne brystkassen hans med ramsalte tårer rett fra havet.  

Stafett – og å bygge fjell

Næmmen, har du sett – det er et nytt år allerede – og det selv om tiden har stått fast her inne på bloggen min siden november. Vel blåst og vel overstått til alle, når jeg nå krumler meg ut av hulen min.

Solskygge sendte meg en stafettpinne og et spark bak her forleden, i forbindelse med Petunias nyoppstartede sitatstafett. De som får pinnen oppfordres til å lage et lite innlegg med sitat eller ordtak, og med et bilde som illustrerer dette ordtaket/sitatet. Man skal gi stafettpinnen videre til to nye sitatutøvere og linke tilbake til Petunia når oppdraget er utført, slik at hun kan føre oss opp på listen.

Jeg trodde egentlig jeg måtte gå for et dikt i dag, siden nesa mi har vært dypt nede i “Samlede dikt” av Kolbein Falkeid en lang stund. Men så fant jeg likevel et annet sitat, av Konfucius for øvrig, som jeg synes er både klokt og viktig sagt. For meg sier det noe om viktigheten av å ha tro på at de små tingene kan bli store hvis man jobber sakte, men fremadrettet mot et mål. Jeg vet ikke om jeg akkurat vil bære kurver med grus hver dag, men kanskje heller små barnehjerter så jeg kan bygge hele mennesker.

 

“Bær hver dag en kurv grus til samme sted, og du kan bygge et fjell.”

Stafettpinnen sendes videre til Fru Storlien og Myk Start, som jeg er helt sikker på flommer over av gode ideer, bilder og sitater.

Alltid

Det er to innganger
til hjertet mitt -
en fra nord
og en fra sør.
Når det blåser
stiv kuling
fra Skagerrak
er en av dem
alltid
i le
- for deg.

Åtte ord mot byggverk

    – Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. Håret bundet i hestehale rørte seg svakt i takt med hodebevegelsen da jeg nikket mot deg; jeg skjønner hva du sier. Jeg vet ikke om du så at ordene dine beveget meg. At du traff bullseye med de åtte ordene før jeg rakk å heve skjoldet mitt mot pila di. Stein for stein med granitt har jeg lagt. Sirlig hugget for å passe hverandre. Flate mot flate. Pusset, for å ikke etterlate trekkfulle mellomrom hvor kald luft kan passere. Tykke pølser av mørtel mellom lagene. Den perfekte blandingen av leire, sand og kalk. Spesialtilpasset for å vare i tusen år – eller hvor lenge en følelse kan vare. Spesialtilpasset, fordi jeg tenker at en følelse vil skape bølger, en bølge vil skape etterdønninger og etterdønninger vil skape understrømmer jeg ikke kan ha som forstyrrende elementer i livet mitt. Naturkrefter som må temmes. Presses i form eller utenfor form. Presses til å slikke oppover steinveggene, men aldri innenfor. Aldri innenfor. Den herdede mørtelen og de tykke steinveggene er beskyttelsen jeg har. Lenge trodde jeg at de beskyttet mot det uforutsette. Stormene som kommer i høstmånedene. De plutselige vindkastene som sliter vimpelen fillete. Svabergene som blir slukt av de grådige bølgene. Først nå har jeg forstått at jeg har beskyttet meg mot meg selv. Først nå har jeg forstått at steinveggene har holdt varmen ute og kulda inne. At jeg har laget muren så tett at musene gnager møblene til reirfyll i ro og mak.

Det er enkle ord, de åtte du sa. Det er en enkel tanke. Vel ment, så mye så jeg i øynene dine. – Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. I hvert fall skal jeg gjøre mitt beste for å kjenne etter om jeg føler for det. For den som blander perfekt mørtel er en mester i sitt virke og er mest opptatt av at det skal holde i tusen år. Likevel kan det skje at en mester ikke ønsker å gjøre familiebedrift av det, føre tradisjonene videre. La det stoppe her. La neste generasjon slurve med mørtelen, slippe høststormene inn, våge å slippe buktende sjøormer løs i det frådende havet og nyte understrømmen den piskende halen gir. La mitt byggverk bli ruinenes nedfallsfrukt, opplyst av kveldssol i oransje, med rosa strandnelliker svaiende i havbrisen. La mitt byggverk slås til bakken som et fyrstikkhus. La meg bli en slagen mester! Intet mer ber jeg om.

Pedagogisk mor redder dagen

Noen ganger kan det være tungt å komme igang med leksene for små vampyrer. Selv på tredje klassetrinn. Man må lese Tuba Luba-leksa fem ganger og svare på spørsmålene som følger med, man må streke under ordene som inneholder æ og finne det/Det i teksten. Etter dette må man igang med alle huskeordene og det kan være en kjedelig affære. Selv for vampyrer på tredje trinn. Da hjelper det å ha en pedagogisk oppfinnsom mor, som for et lite øyeblikk føler seg som Pippilotta Rullgardina Viktualia Krusmynte Efraimsdatter Langstrømpe, og kaster alle hverdagsregler og lekseregler overbord;

Vi kjøper bokstavkjeks for å skrive huskeord! Tjolahop tjolahej tjolahopsasa! Så spurter vi til butikken i alt for store mannesko, med stripete knestrømper under en liten minikjole og flettene rett ut – og kjøper bokstavkjeks. Tjolahej! Vel hjemme tømmes bokstavene på tallerken, ødelagte kan få spises underveis, men vi må gjemme de hele. De som kan brukes til øving. Så er det bare å stave ivei. For en lykke! For en Herrens dag! For en vidunderlig og opphøyd mor! Tjolahop!

Selve rosinen i kjeksen pølsa kommer selvfølgelig til slutt; Skriv “spis”! lyder den geniale mors ordre. Og vampyren han skriver:

Og sådan gikk det til at Minstemann Vampyr gjorde leksa si med fryd og den pedagogiske oppfinnsomme mor reddet dagen.

Obs! Enkelte kunstneriske friheter er tatt i teksten og samsvarte ikke helt med selve hendelsen når det gjelder klesdrakt.

Hvis jeg kunne forandre én ting i verden

Solskygge skrev for noen dager siden om en utfordring hun hadde fått – hva ville hun velge hvis hun kunne forandre én ting i verden? Svaret hennes var vakkert; “Jeg ville sørget for at alle mennesker fikk oppleve ekte vennskap og gleden det medfører.” Vel, etterpå har jeg tenkt og fundert, hva ville jeg velge om jeg kunne forandre én ting? Jeg har unnlatt å lese andres blogginnlegg om dette temaet i dagene som har gått, for ikke å bli påvirket (eller stjele andres tanker, noe jeg altså godt kan ha gjort, men da er det i hvert fall helt utilsiktet).

Jeg har kommet fram til at det jeg ville svingt tryllestaven over er respekt. Ikke liksomrespekt som i at joda, jeg skjønner hva du sier, men det jeg har å si er alltid mer riktig. Jeg mener R.E.S.P.E.K.T. med store bokstaver (og punktum i mellom og fete typer, som du ser).

Respekt begynner hos en selv – jeg mener man må ha en viss grad av respekt for seg selv for i det hele tatt å kunne respektere andre. Å kunne si til seg selv i speilet (eller uten speil, for den del) at “jeg duger, jeg er unik, jeg er verdifull, verden behøver akkurat meg!” For det ligger en grunnleggende trygghet i det å vite at man er verdifull uansett, og da er det så mye enklere å trygt kunne si til noen; “Jammen har vi forskjellige meninger, men jeg respekterer deg for dine.” I tillegg vil man kunne finne rom i seg til å respektere hverandre for utseendet, for seksuell legning, for religiøs overbevisning, for hudfarge, for etnisk opprinnelse, for politisk tilhørighet (det gjelder selvfølgelig ikke de som stemmer Frp, hehe), for alt levende liv på jorda – både på to og fire bein og seks bein og de som ikke engang har bein, for at du tør å være deg og skille deg ut fra mengden, for for for … Etter at jeg har svingt tryllstaven vil respekten bre vidt og bredt om seg på hele kloden, ser du.  I min naivitet ser jeg at det ikke lenger er grunn til å krige om et land flere vil ha størst del og mest goder av, for vi respekterer jo alles ønsker og rettigheter om å dele landet redelig i fred og fordragelighet.

Respekt er å lytte til andre og vite med hele seg at også de er like verdifulle som deg! Ja, det ville jeg forandret på om jeg måtte velge bare én ting.

Illustrasjon: Doug Savage