Små og store bilder

- Nåja, han er stor nok til å ta kontakt selv, sa hun med bitterhet i stemmen.
- Jeg er større, sa han.

Sånn kan hjerter ese i gjærdeigfart til dobbel størrelse av ren stolthet.

Det er lov, så!

Hemmelighetsfull hvisking til spente julebarn:

- Når Neglectas andre halvdel kommer hjem etterpå, så vet jeg noe lurt. Dere går og spør hva han har kjøpt til mamma!

Ja, det vil de jo gjerne vite. De smiler begge to.

- Og når dere får høre hva det er, så kommer dere og forteller det til mamma. *nikker overbevisende*

Et skeptisk blikk under rynkede øyebryn møter meg fra toseteren, mens minstemann sier kontant:
- Næhæi, det vil ikke jeg være med på i hvert fall!

Jaså, så de har blitt så store nå. Hm… *tenke tenke*

- Men dere vet at dere må gjøre som mamma sier før jul og sånn, for julenissen ser dere…

De nekter fremdeles begge to, antagelig har noen fortalt dem at julenissen ikke er på ordentlig (selv om jeg tror han finnes), og at man ikke skal fortelle andre hva de får til jul. Det er altså ulempen med å lære unger å holde på hemmeligheter. *sukk* Men det er lov å prøve seg. Så det så!

Nissemor, Andersen og slikkepott

Nå som adventstida har rast forbi og det nærmer seg jul med orkanskritt, så har dagen gått med til baking. Nissemor i meg har bestemt seg for å gi bort et par krydderkaker til noen opptatte husmødre i år. I den forbindelse – og noe som var en helt naturlig forbindelse skal du se – så kom jeg til å huske på eventyret ”Snekker Andersen og Julenissen”, og dette avsnittet her:

”…
- Og så må du lage noe til a mor! maste ungene.
Nissekona hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak ryggen sin.
- Hysj da, unger! sa nissekona.
- Bare si hva du vil jeg skal lage, du, sa Andersen.
- Ja, sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk i hvert fall ikke an å spise suppe med den.
- Kan du få noen skikk på denne her, trur du?
- Hem, hem, sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. - Jeg får helle lage ei ny sleiv til deg.
Og så tok han og spikka ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget sleiv til nissekona. …”

For her er nemlig saken; Jeg ønsker meg veldig en ny slikkepott! *drar fram en musespist slikkepott fra bak ryggen*



Jeg erkjenner at jeg har nådd foreldregenerasjonen, med det det innebærer av hverdagslige ønsker (som jeg kan huske at vi barna sukket oppgitt over en gang i fortiden). På lista føyer det seg til snille barn, ullsokker, nye stretch-laken og gode kremer. Ja, det er bare å svelge alderen og stoltheten, og venne seg til at man er der man aldri trodde man skulle være i livet. Sånn rent bortsett fra at når foreldrene våre var på samme alder, var de selvfølgelig mye eldre!

Tradisjonsrik eller -fattig

Inni meg hvisker mamma om smultringer, kongerøkelse og gamle vattnisser. Gjennom min egen trassige protest mot tradisjoner hører jeg stemmen hviske om bånd som binder, minnerike juledufter. Familie som teller. Ribbe som skal prøvesmakes lille julaften med dertil egnede smaker. Om engelen som alltid sitter med foldede hender ved den nedarvede, loslitte bibelen. I bakgrunnen hører jeg også bjellen på katten som bor i fjøsnissebildet på gangdøra.

Den lille stemmen som hvisker der inne er likevel høylytt nok til at det å skape egne tradisjoner blir litt som å hoppe etter Wirkola. Det kjennes stort, kanskje for stort, å bære ansvaret videre for neste generasjons stemmehvisking. Men også bemerkelsesverdig storveis. Å få tilføre mitt bidrag til barn og en gang barnebarn. Vårt hjems nybakte, årsferske tradisjoner om å blande julesmaker til middag, hoppe over noen kakeslag og finne egne favoritter. Mammas stemme har aldri hvisket om julaften to kvelder på rad (og det hun i så fall hvisker om det hverken får jeg eller ønsker jeg å høre), om selveste saltlammet brækende på bordet badende i kålrot. Ei heller har hun hvisket om å krype inn i sitt eget gode skinn og la andres selskaper seile i sitt eget fett, fordi man er nødt til å prioritere sin egen dagsform og samværet med de aller nærmeste som eier det største rommet i hjertet.

Men sannelig hvisker hun om julestrømpe. Den merkelige lyden av en full og tung julestrømpe som ble hengt på soveromsdøra når nissemørket hadde senket seg natten før selveste kvelden. Lyden som gjorde det nesten umulig å ligge stille i senga og vente på morgenlyset. Og sånne tradisjoner bør man selvfølgelig hviske i øret på sin elskede. Bare sånn for å være sikker på at alle de viktige tradisjonene blir fulgt til punkt og prikke. Man skal jo ikke være trassen bare for trassens skyld heller…

The bathtub

Hun hadde ledd da han spurte. Denne stilbevisste og overordentlige fyren, som aldri hadde et hårstrå eller støvfnugg på de ekslusive klærne sine, var stadig innom butikken for produktinformasjon. Arkitekt var han visst. Hadde tegnet sitt eget hus som nå var under oppføring. Han spurte alltid etter det beste, det nyeste, men likte også det tradisjonelle grove, finlinjede. Og badet var viktig, det var de begge enige om. Hun, selvfølgelig, fordi hun var i bransjen og omga seg med det hele dagen. Han, fordi det var det første stedet han var innom når han våknet og det siste før han sovnet. (Og fordi han var ytterst renslig, tenkte hun i sitt stille sinn.) Hun hadde allerede bestilt skifer for et svimlende beløp for ham fra en av de bedre leverandørene, minimalistisk innredning i hardtre og en så stor steamdusj at hun uten videre forklaring forsto at badet måtte være enormt. Han hadde til og med snakket om to stoler han skulle ha der inne og hvordan omkledningsrommet i tilknytning til badet skulle se ut. Ja, de hadde egentlig snakket og ledd mye når han var innom.

Denne dagen kom han i lunsjen for å kikke på badekar. Han badet ikke selv, men han syntes visst at det store badet fortjente et flott badekar (ja, forstå det den som kan). Hun hadde lett nederst i skuffen etter en av de flotte, glansede designkatalogene fordi han ville ha noe spesielt og fordi hun visste han var en som våget å skille seg ut. Han hadde bestemt seg på sekundet da han oppdaget det; Det var et gjennomsiktig badekar i glass, hvilende på 6 spanter som igjen hvilte på en sokkel av teak. Sitt nedsenkede legeme kunne man plassere på en bølgeformet stol, av samme treverk. Prisen hadde vært uoverkommelig for henne og de fleste andre, men den skjenket han ikke tanke, han hadde bestemt seg. Hun hadde sukket og sagt at hun skulle gitt mye for å få ligge i det badekaret, hun elsket å bade. Hun hadde avrundet det med en trillende latter. Han hadde kontant lagt katalogen på disken, møtt øynene hennes med hans faste, og sagt at det måtte hun gjerne. Det ville jo ikke bli brukt av ham, så om noen kunne bruke det, ville det bare være hyggelig. Om hun ville komme å bade hos ham? Det var altså da hun hadde ledd. Varm i kinnene over en flørt hun egentlig ikke tiltrodde ham. Usikker på om det hadde vært spor av alvor i spørsmålet hans.

I de ni ukene som hadde gått før badekaret ankom lageret deres, hadde hun stadig fundert på om hun hadde kunnet gjøre noe sånt. Å bade hos noen andre. En som i tillegg egentlig var ukjent for henne. Hun trodde ikke det. Selv om badekaret i seg selv var fristende nok. Man var omgitt av folk hele tiden, og de stundene hun hadde i badet var så privat. Hennes eget fristed. Neste gang han kom innom var det for å se på utvalget deres av baderomstilbehør. Han fortalte at badet var ferdig, at badekaret endelig var på plass og at det bare var småjusteringer igjen i enkelte andre rom. I en bisetning fanget han øynene hennes og sa; ”Jeg mente det jeg sa sist. Det jeg spurte om. Den eneste betingelsen er at jeg får være i rommet. Jeg skal ikke røre deg eller forulempe deg på noe vis. Bare nyte synet av en vakker kvinne i mitt eget, nye badekar.” I stillheten som oppsto hadde han dyttet forretningskortet sitt inn den klamme hånden hennes. Han var allerede på vei ut da hun fikk summet seg og kikket på kortet. Bak hadde han skrevet med versaler; ”FREDAG KL 20? SKOGVEIEN 3. TA SJANSEN DA VEL.” Så hadde han ment det. Hun kjente kinnene brenne og resten av arbeidsdagen husket hun ikke stort av. De to siste nettene sov hun ikke stort, vurderte fram og tilbake dette som hun definitivt burde avslått med en eneste gang. Noe hun ikke ville diskutere med venninnene engang. I tilfelle hun likevel dro. Tanken på at han skulle se den nakne kroppen hennes gjennom glasset pirret henne mer enn hun likte tanken på, men på en annen side så burde jo noen bruke det flotte badekaret! Men ville hun like at hennes siste private sfære ble invadert?

Fredag ti minutter før åtte sto hun i snøen utenfor garasjen hans. Over henne tronet det store huset med alle sine vinduer og pussige vinkler. Det lyste lunt og hjemmekoselig i de gardinløse vinduene. Brått snudde hun og gikk nedover gaten igjen. Småløp. Redd for at han kanskje hadde sett henne. Lenger nede stoppet hun igjen. Lente ryggen mot en kald garasjeport og inhalerte tørr luft. Søren heller, hvorfor ikke? Hun smilte og gikk oppover igjen. Stoppet ikke før fingeren hennes nådde ringeklokka. Nå var det uansett for sent å snu, tenkte hun, lettet og bekymret. Han var bare smil da han åpnet. I blå hettegenser og uformell bomullsbukse med sidelommer. Hun angret ikke, ble bare kakaovarm inni seg da hun tok steget inn og plasserte støvlettene på skohylla av børstet aluminium.

De pratet litt om huset og han viste henne rundt, før han sa at hun gjerne måtte ta turen inn på badet og gjøre seg kjent. Hun svelget hjertet som hoppet høyt i brystet hennes, men smilte og gikk dit han anviste. I omkledningsrommet fant hun en badekåpe i passende størrelse og tok den raskt på da klærne var av. Hun åpnet spent den frostede glassdøren inn til badet, og ble stående og ta inn rommet. For et syn! For et usannsynlig vakkert rom han hadde satt sammen! De dimmede spottene og alle kubbelysene gjorde det innbydende og romantisk, og sannelig hadde han ikke satt et glass rødvin til henne på en høy krakk ved badekaret. Mannen var forutseende og omtenksom, tenkte hun og smilte fornøyd, mens tærne kroet seg mot de lune skiferplatene. Hun tvinnet raskt opp det lange håret før hun sank sukkende av fryd ned i varme, velduftende og skumfylte badevannet.

Etter noen avslappende minutter hørte hun glassdøren gå sakte opp og lukke seg igjen. Varm i kinnene av vanndamp og vin så hun ham i øyekroken da han satte seg i den ene av de to stolene noen meter unna henne. I den mørkeste kroken. Lett i bevegelsene. Stille. Utstrålingen hans egget henne og tyngden i underlivet tiltok nå som hun visste at han observerte den nakne kroppen hennes. Oppmuntret av den tunge pusten hans grep hun tak i natursvampen som duppet i såpeskummet og dro den under vann. Klemte den sammen og lot den gli fra låret, oppover magen og over brystene. Hun kjente at de knoppet seg av behandlingen og hvordan det sendte ilinger dit hvor det våte allerede var vått. Hun fortsatte, vasket seg omhyggelig med svampen, drakk en slurk med vin (som hun med vilje sølte litt av). Hun lot den gli ned mellom bena og presset den mot det mest følsomme, hvor det pulserte i harde slag. Da hun i øyekroken så hurtige armbevegelser og tidvis merket fravær av pust, fortsatte hun vaskingen der nede. Hardere. Raskere. Til hun ikke engang enset at han var i rommet. Til alt var varm og våt nytelse og bølgen dro henne med seg.

Da svampen spratt opp til overflaten, drakk hun den siste slurken av vinen. Satte glasset skjelvende ned på krakken, dukket hodet under vannet og lot seg flyte noen sekunder før hun reiste seg opp. I mellomtiden hadde han forlatt henne og rommet. I stolen der han hadde sittet lå det et rødt håndkle med mørkere flekker. Hun smilte. Det var et fantastisk badekar, ingen tvil om det! Hun kledde seg og gikk prøvende ut i stuen uten å se ham. I gangen fant hun en rød rose på støvlettene og en lapp hvor det sto; ”Neste fredag, samme tid?” Ingen overveielser var nødvendig denne gangen. Men det trengte han ikke vite før neste fredag.

All Time High: Oldies-edition

Nuvel, så er det igjen tid for musikk. Bjelleklang og englekor får vente litt, for i dag er det oldies-time. De gamle er fremdeles eldst, og heldigvis for det! Jeg hadde en periode i tenårene (ja, faktisk) hvor jeg holdt meg i godt selskap med 50- og 60-tallets schlægere. Du vet, det var den gangen de virkelig laget musikk. For å ikke overspille helt, så legger jeg bare ut tre av favorittene og beholder for eksempel Everly Brothers helt for meg selv. Så, gå nå og ta på deg den prikkete twistekjolen din og trekk hårbåndet på (eeh, helst ikke hvis du er mann), finn en barsk kar med press i buksene, dra ham tett inntil hornbrillene dine og nyt de gamle gode:


Righteous Brothers - Unchained Melody



Oh, my love, my darling,
I've hungered for your touch a long, lonely time,
Time goes by so slowly and time can do so much.
Are you still mine?
I need your love, I need your love, God speed your love to me.

Lonely rivers flow to the sea, to the sea
To the open arms of the sea
Lonely rivers sigh, 'Wait for me, wait for me'
'I'll be coming home, wait for me!'

Are you still mine?
I need your love, I need your love, God speed your love to me


Simon and Garfunkel - Sound of Silence



Hello darkness, my old friend,
Ive come to talk with you again,
Because a vision softly creeping,
Left its seeds while I was sleeping,
And the vision that was planted in my brain
Still remains
Within the sound of silence.

In restless dreams I walked alone
Narrow streets of cobblestone,
neath the halo of a street lamp,
I turned my collar to the cold and damp
When my eyes were stabbed by the flash of
A neon light
That split the night
And touched the sound of silence.

And in the naked light I saw
Ten thousand people, maybe more.
People talking without speaking,
People hearing without listening,
People writing songs that voices never share
And no one deared
Disturb the sound of silence.

Fools said i,you do not know
Silence like a cancer grows.
Hear my words that I might teach you,
Take my arms that I might reach you.
But my words like silent raindrops fell,
And echoed
In the wells of silence

And the people bowed and prayed
To the neon God they made.
And the sign flashed out its warning,
In the words that it was forming.
And the signs said, the words of the prophets
Are written on the subway walls
And tenement halls.
And whisperd in the sounds of silence.


Bobby Vinton - Sealed with a kiss



So we gotta say goodbye for the summer
baby I promise you this
I'll send you all my love
every day in a letter
Sealed with a kiss

Yes it's gonna be a cold, lonely summer
but I feel the emptyness
I'll send you all my dreams
every day in a letter
sealed with a kiss

I'll see you in the sunlight
I'll hear your voice everywhere
I'll run to tenderly hold you
but baby you won't be there

I don't wanna say goodbye for the summer
knowing the loneliness
so let us take a pledge to meet in September
and seal it with a kiss

Yes it's gonna be a cold lonely summer
but I feel the emptyness
I'll send you all my love
every day in a letter

Sealed with a kiss

Evighetsfallet

Et lite napp med påfølgende vektløshet var alt jeg kjente. Som når en slu gjedde fanger åtet og ryker linen rett av. Ja, det var faktisk alt jeg kjente før jeg falt. Var dette alt? Så raskt, så uferdig og så urettferdig? Med iakttagende, innadvendte øyne oppdaget jeg at jeg falt innover i meg selv. Forbi meg fòr (eller var det jeg som fòr forbi?) hundrevis av stjerneskudd fra Geminidene. Den opplyste, tilsmussede jordkloden var nå ikke større enn en gjennomtygd papirbit, uten videre spekulasjoner om hvorfor noen måtte ønske å tygge på papir. Vagt kjente jeg hvordan min tidligere livskraftige rygg med marg traff det harde underlaget, men likevel falt jeg videre. Og videre. Phobos og Deimos danset rundt Mars, kuler av stein og is, fulle av arr etter førliv, stjernehoper og galakser farget reisen min. Med ett var det store paradokset helt klart for meg; Jorden er dødt liv. Rommet puster. Skaper seg selv i og av seg selv. Evigheten er inni meg. Og jeg er stor nok til å favne den.

Blå dag

Noen dager er bare blå. Over alt hvor øynene hviler treffer de alle nyanser av blått. Under tykke gummisåler er snøen usmurte hengsler som skriker etter oppmerksomhet. Eller er det kanskje etter barmhjertighet. De blanke vinduene i husene jeg går forbi, skinner i skumringsblått med en ørliten stripe rosa ved karmene. Kanskje er det bare for å fortelle at livet egentlig har mange farger, at det blå aldri egentlig er bare blått, eller at det rosa aldri er bare rosa. Jeg puster gråblå varme ut av frossen nese og registrerer at øynene fylles av isblå frostvæske. Kinnene er følelsesløse isroser og vil ikke vedkjennes kuldetårene før de er på undersiden av haka og smelter lydløst sammen med skjerfet. Kanskje like greit – hvorfor vedkjennes noe som ikke er. Det som egentlig er et hvitt vinterlandskap er akkurat nå bare blått. I dusinvis av nyanser. Der brøytebilen har kjørt, har naturen byttet roller – det er himmelblått på bakken og teppet over meg er havblått med klare melkestjerner. Løssnøen rundt er farget av omgivelsene, men en arktisk hund har kolorert fotsporene sine dypt der nede. Betongbrua over den islagte hovedveien er ikledd sin fineste kappe i fløyelsblått, samme nyanse som min elskedes øyne. Ja. Noen dager er sånn. Bare blå.

Å dele nytelse

Fra skrå vinkel observerte jeg ham. De maskuline kjevene hvor musklene jobbet, sakte. Runde skuldre senket seg nå som kvelden snek seg innpå. Jeg lente ryggen min mot de harde rørene av stål som skulle forestille en bekvemmelig lenestol. Design selvfølgelig. Det kaldeste av det kalde, dødt i form og uttrykk. En kontradiksjon, fordi menneskene som satt i den var polstret og varme. Levende. Han utstrålte også varme der han satt på sin designerstol, halvveis foran meg på skrå. Nok skrå til at jeg kunne se ham åpne de sensuelle leppene sine igjen og putte noe inn. Munnen lukket seg, men åpnet seg igjen da klisne fingre ville samme vei. Han la pekefingeren på tunga, trutet munnen og sugde den ren der inne i det fuktige, varme. Glatte. Øynene mine hang ved ham hele tiden. Og tankene. Dersom han hadde snudd seg ville han ha sett hele meg. Lest meg som en åpen bok og i tillegg alt som sto mellom linjene. Et raskt glimt bakover, og jeg ville vært en åpenbaring. Ufrivillig, men jeg klarte likevel ikke å løsrive meg fra vanene hans. Det var blitt ukens må-ha for meg. Jeg visste når han var der, og passet på å være der samtidig. En slags besettelse ville nok noen sagt, om jeg hadde fortalt noen det. Nå var han i hvert fall bare min. Da fingeren kom ut av munnen glinset den av fuktighet. Jeg tenkte på at tunga hans hadde lekt med den. Hvordan ville det kjennes om det var min finger i hans munn? Ville jeg blitt pirret av tunga hans lekende oppover min finger? Hvis han sugde på den. Ville jeg? Stolsetet var blitt varmere å sitte på. Jeg lente meg frimodig framover for å se hva det neste var. En reke. Jeg rynket på nesen, men i det jeg skulle lene meg bakover igjen, så jeg at han rettet den ut. Satte de fulle leppene sine mykt mot skallet, sugde rogn begjærlig inn i munnen. Denne mannen nøt. Det var det ingen tvil om. Og hans nytelse ble min. Tankene gikk bort fra maten han inntok, akkurat som det slingrete sporet de kjørte på, penset over til min egen kropp, hans kropp. Den fulle munnen hans omsluttet mitt bryst, sugende. Våte fingre som slikkes rene med nytelse. Øynene hans lukket. Naken sansing. Varsomme stryk over kurver. Anspent kjente jeg at jeg satt helt ytterst på stolkanten, underlivet banket i harde pulsslag. Jeg la det ene kneet over det andre og klemte lårene hardt sammen. Skremt av mine egne reaksjoner. Hans nytelse var definitivt blitt min. Med skjelvende hender rasket jeg med meg jakke og veske, nærmest snublet inn på dametoalettet. Jeg fant et ledig avlukke og stengte døren med ryggen. Hjertet banket raskt og underlivet var som en udetonert bombe. Jeg trakk ikke engang ned buksene. Det var unødvendig. Muskler og kaldt porselen utførte og avsluttet, mens jeg svelget halvkvalte stønn og bet hardt i håndleddet. Etterpå satt jeg et minutt på dolokket, samlet meg. Før jeg skyndte meg ut, uten å se hans vei. Og gledet meg til neste uke.

Den trenger ikke engang å være søt

Når livet en gang tråkker på deg med grovsporede sko, setter merkene sine i det glattbarberte kinnet ditt, da kan du se etter meg. I skyggene sitter jeg. Som en åtseleter venter på råtnende kjøtt. Når guarden din er nede kommer jeg for å ha fest på levningene dine. Rive kjøttet av beina dine og kjenne aromaen av blodet ditt i ganen min. Smake hevnen. Ta tilbake de delene av livet ditt som du tok av mitt. Slik det kjentes for meg da du separerte hjertet fra sjelen min. En dag vil det skje. Akkurat når du er på det minst oppmerksomme vil livet treffe deg som en tjuefiretonns hjullaster. Inntil da sitter jeg med rovfuglblikket mitt og venter på etterlengtet bytte. Jeg har all verdens tid.

Nå, en utmerket blogg

"Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET- nærhet i rom, tid og forhold! Disse bloggerne er usedvanlig sjarmerende og søte, og formålet er å finne og å være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse!"

"Gi denne utmerkelsen til åtte bloggere, som igjen må velge seg åtte nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres.”

Tusen takk til Sokken for min bloggutmerkelse, det varmer godt i vinterkulda! Men hm, jeg føler ikke at formålet mitt er å finne og være vennevenner, men jeg er jo ikke så interessert i uvenner heller. I den grad blogging ”bonder” går det ofte på det litterære og fordi det sier noe om bloggeren bak, dybde, personlighet, som treffer noe i meg og forer meg med inspirasjon, glede og ettertenksomhet. Ren egotripp altså. Bloggevenner er jo heller ikke som andre venner, selv om de noen ganger kan være begge deler. At bloggutmerkelsen også er for at jeg investerer i og tror på nærhet i rom, tid og forhold, det sier jeg hjertelig tusen takk for og tar til meg med begge hender.

Jeg har tenkt til å bryte kjeden ved å ikke gi den til åtte nye, fordi jeg ikke vil at den helt skal miste sin magiske kraft. Det skal jo være noe spesielt med å få en utmerkelse. Er liksom ikke helt det samme dersom alle på idrettsgallaen får pris for beste idrettsutøver heller… Derfor velger jeg å bare gi utmerkelsen videre til en blogg *dukker for skyts fra regelrytterbloggere* som virkelig utmerker seg for meg, nemlig Glimtvis. Hun river meg stadig av stolen med sine innlegg som har høy klasse, stor dybde, gode dikt, arktiske følelser og samtidig en enkelhet jeg liker.

Ytterst ved havet

Under de nakne fotsålene limer det seg små steiner og lysebrunt, finkornet støv. Støv etter naturens eget livsforløp. Støv etter alle de tusen føttene som har tråkket her i joggesko, på leit etter en fin og samlende opplevelse. Jeg tråkker blindt. Leter i desperasjon etter ett eneste sted å være alene, jeg får ikke puste med alle menneskene rundt. Over alt! Jeg klarer ikke tenke. Gi meg et øyeblikks fred, vær så snill! Armene ripes til blods av slåpetorner der jeg presser meg fram uten å se og jeg føler det som den fremste velsignelse. I øyeblikket er jeg en religiøs fanatisk selvmishandler, la meg være der. Jeg trenger å være der. Før det hele kan eskalere – eller skjæres inn til benet. Hvem vet. Tennene bites hardt sammen av en tørr kvist som trenger seg mellom tærne, borer seg vei mellom skitne bløtdeler. River av hud og blottlegger meg som et sårbart menneske, at masken lar falle når armen blir vridd hardt nok. Ingen får tak i armen min.

Jeg hører nå. Hører steinene rulle der hav og jord møtes. Som urdrønn ruller de, som de har rullet i hundrevis av år. Gjenstridig, bestandig, harde og kalde. Runde. Her er det oksygen. Lungene mine skriker etter å bli fylt av den våte, salte lufta. Jeg drar inn til de smerter av tyngde der de fylles av alenehet, liv og hav. Åpner munnen for å gi tilbake og ofre noe av min egen varme, men åpningen ligner mer et snerrende flir. Det er for tidlig å smile.

Ute på tuppen, der de små, bare føttene mine står støtt på tonnevis av stein, er jeg endelig ved veis ende. En begynnende blanding av hysteri og latterkrampe bobler i magen. Jeg kan følge den oppover, kjenne forandringene, alt den drar med seg av smågrus, skitt, falskhet. I det jeg ubevisst åpner munnen for å puste, skjer det jeg frykter og håper på. Brølet slynges tilbake av vinden, forbi de sammenknepne øynene og de åpne ørene. Fortsetter videre over steinene, lyngen, einerbuskene.

Som et felt byttedyr ligger jeg på bakken. Vasket av de salte bølgene. Jeg plukker torner ut av føttene og setter sammen bitene av meg selv. Det er over for denne gang. Nå kan jeg fortsette der jeg slapp.

En hyllest til livet

Brått stoppet jeg og kikket meg rundt. Løftet blikket fra stien og studerte trær og steiner, lette etter noe som kunne si meg hvor jeg befant meg. Ingen ting. Full av bankende raseri hadde jeg slengt på meg tursekken, revet bilnøkkelen ut av hånden din og trampet demonstrativt ut av leiligheten. Jeg snudde meg ikke for å se hva du gjorde. Jeg kjørte til bommen og fremdeles fresende valgte jeg den stien som gikk oppover til venstre. Den stien jeg trodde ville være den hardeste, for at aggresjonen skulle få utløp. Jeg hadde bare gått. Med skoene sint trykket til det hardtrampede underlaget, vendt innover i mitt eget. Og nå sto jeg altså der, uten å vite hvor jeg var. Det kilte langs ryggen da en svettedråpe blandet seg med flere og løp nedover under sekken.

Pusten roet seg. Jeg så stien dele seg et stykke framme og gikk mot den. Rolig nå. Det eksplosive sinnet var borte. Lyden fra bokfinkkoret nådde meg endelig, jeg sanset de irrgrønne trærne, blomstene som var i ferd med lukke hodene for kvelden. Stien jeg hadde valgt gikk fram til et lite tjern. Skamfull over oppførselen min dro jeg av meg sekken og satte meg ned på den karrige sandsteinen. Alt det oppdemmede raseriet, som egentlig bare var frykt, kombinert med den fysisk krevende gåturen, hadde ladet meg ut. Nullstilt meg. Det var som om alle sansene var ekstra skjerpet. Jeg så mitt innerste med en klarhet jeg aldri hadde opplevd, naturen rundt meg var så levende, så levende. Samtidig som jeg var så bevisst på at det var jeg som satt der, med meg selv og mitt eget, var det som om sjelen min gikk i ett med trærne og vannet, lufta jeg pustet inn var meg selv, ja selv insektene følte jeg meg som en del av! Jeg lukket øynene. Var.

I det jeg hørte musikken åpnet jeg dem igjen. Usikker på om jeg hadde hørt riktig. Selv om ingen ting kunne vært sannere, var det likevel helt uvirkelig å høre noen spille panfløyte her ute. Jeg kjente tonene bevege meg. Holdt pusten mens jeg kikket rundt meg. Var det noen mellom trærne der? Nei, det var bare skyggen av en gran. Men der raslet det i blader! Jeg snudde hodet brått og oppdaget en svarttrosthunn som hoppet lyttende i buskaset. Igjen vendte jeg oppmerksomheten mot tjernet. Disen hadde begynt å rulle fra vikene nå, dette trolske fenomenet som alltid hadde henført meg. Et eller annet sted i nærheten spilte noen fremdeles fløyte. Det var da jeg oppdaget det – inni disen, på den svarte, blanke fløyelsoverflaten, danset det små vesener! Praktfulle miniatyrkvinner beveget seg smektende rundt sivene. De florlette kjolene var i naturens egne farger og hadde flagrende ermer som vevde seg i hverandre. Flettet en sirkel av skjønnhet. Jeg så at det ble ringer i vannet der de så vidt berørte tjernet med tåspissene. Som Pans elskerinner danset de. Som en hyllest til alt levende. Alt som puster, trekker seg sammen, ekspanderer i seg selv. Det var selve bildet på skjønnhet jeg var vitne til og full av glede var jeg i stand til å ta i mot dette vakre. Dette mirakuløst vakre. Jeg satt trollbundet av synet og funderte over at noe kunne være så fullstendig riktig, så i ett med alt, og likevel være den mest høylytte protesten mot alle våre innbilte grenser jeg noen sinne hadde hørt, men ikke hørt.

Jeg er ikke sikker på hvordan alt forløp, alt gled i hverandre og ble utydelig. Jeg husker bare tidspunktet da jeg sto ved bilen igjen og kjørte hjemover til deg, hvordan jeg tenkte at Alt banker med naturens eget hjerte. Vi er så små, men lager så store problemer ut av bagateller. Vi må føle mer. Tørre å føle!

Da jeg våknet dagen etter ble opplevelsen fullendt. På dyna lå papirblomster formet av kjærlighet.

Det finnes ting som er større enn Livet.