I skipsleia

De passerer hverandre som drivende skip, menneskene. Blender hverandre med frontlysene og passerer hverandre. Eller sitter lårsides på offentlig transport. Uten å si hei, uten å tenke over at her sitter det et menneske med et liv på linje med en selv. Eller kanskje helt på en annen linje. Man står i kø på nærbutikken eller bor i klynger med hundreogtretti boenheter uten engang å være på hils med fyren to hus lenger oppe i gata. Sånn er det blitt. I byene. I mitt naive sinn ønsker jeg å tro at det er annerledes på de små stedene. Hvor man kjenner alle selv om man ikke kjenner hverandre, hvor bygdedyret flyttet inn med fjøsnissene og tiden ikke går så fort som her i byene. Mennesket er et sosial vesen, no man is an island, og det der. Jeg vet ikke. Vi er oss selv nærmest, alle. Ofte. I lyskryss kan man risikere å bli sittende ved siden av noen. Med metall og lakk i mellom. Det bryter med alle sosiale regler om man kikker på hverandre, smiler eller nikker. Man skal holde blikket stivt festet på stolpen som viser klart eller ei, ikke vise at man er menneskelig, at man tror den andre er menneskelig, at personen kanskje har et levende liv, som du selv. Menneskene har blitt personløse ansikter, navn, i byene. Every man is an island.

I mangel av ord

Noen ganger er ordene borte. De som jeg kunne brukt til å forklare hvordan følelser har rullet seg i tjære og klistret seg sammen til en noe uformelig masse som kjennes ut som Mikke Mus. Et sted inni magen har den tatt plass og endavidere presset seg oppover i pusterøret. Uansett, veien ut er stengt. Brøytemannskapene har tatt fri og traktoren er godt parkert i snøskavlene. Hver for seg er følelsene egentlig ikke noe å bry seg med. Småtteri. Lommerusk. Jeg er egoistisk sånn. Det er greit for meg at ordene bare er inni og ikke utenpå. At jeg fremdeles eier dem på innsiden og holder deg ute. Skamløst. Men ikke samvittighetsløst. Tro det bare ikke. Jeg ser deg fremdeles. Selv om jeg har trukket ordene inn og dermed kanskje også evnen til å agere og reagere. Selv om smilebrettene i øyekroken ikke møtes så ofte. Ja. Jeg ser deg absolutt fremdeles. Og liker det jeg ser. Alltid.

Når ordene noen ganger er borte, kan man høre snøen som falt i fjor. Man kan høre ekkoer av de eldste og grunnleggende feiltråkkene, hvor man trodde man listet seg på filttøfler, men i ettertid oppdaget at syvmilsstøvler lager store merker. Aldri har jeg sagt at jeg ikke trenger deg. Jeg gjør det. Alltid.

Og disse dagene, hvor ordene er borte, gjemt og tjærekledd, da er det at jeg lengter mer enn ellers. Enda jeg ikke har ord for det. Særlig da, er det jeg lengter etter varmen fra huden din. Hånden din som stryker langs ribbena mine og over hoftene. Pusten din mot halsen og den maskuline hardheten din mot min ordløse myke. Å føle er ikke avhengig av ord. Ikke lengsel heller. Du skal vite at det er godt å lengte etter deg. Alltid.

Skjulte spor

Det var rart å gå i snøværet med vått hår under lua og sommerfugler dansende i magen. Nesten en liten kollisjon mellom årstidene. Det var rart å være så varm i kinnene enda det var så kaldt ute. Rart å kjenne de kalde snøfnuggene smelte på den tynne huden og når hun kikket nedover neseryggen, kunne hun se perfekte, runde dråper på fregnene. Hvis hun kikket ned og til siden kunne hun se at håret hadde fanget en lang kjede med krystaller som funklet under lyset fra gatelyktene. Sommerfuglene danset fremdeles. En glad dans med noen plutselig flakkende bevegelser av nervøsitet. Hun visste ikke lenger om hun var klam på hendene eller om det bare var fuktighet fra vantene der hun nynnet seg fram i snøen. Tidvis snudde hun hele kroppen raskt rundt for å se på sporene sine. Jevne, litt korte steg hadde formet et fint mønster i det hvite landskapet, som et slags bevis på hva hun var i ferd med å gjøre. Hun kunne tatt det som en advarsel, sånn som vennene hennes stadig hadde advart henne; at hvis hun gjorde det ville det sette spor i henne for alltid. Og at hun ikke kunne vite hvordan de ville forholde seg til det. Eller, hun kunne velge å se hvordan sporene etter støvlene hennes støttet opp snøen rundt dem. Laget korte, lune vegger. Ja, det ville hun velge. Hun strakk tunge til himmelen og skyndte seg et skritt fram da hun fikk øye på et stort flak som kom virvlende mot henne. Og rakk det. Det smakte kulde. Barndom. Lykke. En anelse sommerfugler.

--

Etterpå lå hun med nesen så vidt over dynekanten i sengen hans. Kjente det myke bomullsstoffet være en lise for sjelen. Og han for kroppen, som var tung av tilfredshet. Døsig, men oppspilt, lot hun øynene gli over ryggmusklene hans da han trakk på seg treningsbukse uten noe under. Kroppen hennes kroet seg av velbehag. Snart ville ingen kunne se at hun noen gang hadde gått hit, snøen ville viske vekk sporene hennes. Skjule nattens forbudte kvantesprang fra hennes sfære til hans. Hun håpet de ville springe igjen.

Jeg har blitt spådd

Minstemann Vampyr har begynt å spå. Neida, ikke pr telefon, men med sånne hjemmebrettede spå’er som vi lagde da vi var små. I alle størrelser. Noen med farger og noen med regnestykker. Det er på grensen til en smule plagsomt å hele tiden måtte si en farge, et tall og nok et tall, men han skal ha all honnør for oppfinnsomheten når det gjelder budskapet inni brettene. Noen vil kanskje si at han har vært litt for oppfinnsom:

- Si en farge, mamma!
- Grønn.
- Si et tall!
- Sju.
- Si et tall til!
- Hm, tre.

*Bretter ut fliken med stor spenning*

- ”Jeg har meg” står det der.
- Eeh, hæh? Og vil du si meg hva det betyr?
- Nei, det vet jeg ikke. Bare fantasi.
- Ehm, ja vel, det var da enda godt.

No asking, no telling. Det går da vel enda noen år?

Spor i snøen

I dag formet vi doble kjeder av fotspor i snøen. Noen smale, rette. Noen brede der vi hadde glidd på isen som lå beskyttet under alt det hvite. Vi plantet ikke avtrykkene skjødeløst. De ble til godt gjennomtenkte stier mellom snøtunge ettermæler over tidligere midtpunkter. Over dem som ikke lenger kan kjenne om det er livsbekreftende januar eller tilfredsstilt og varm august. Kanskje vet de likevel. Gjennomtenkt fordi du, begge to, ønsket motivet uberørt. Jomfruelig som jomfruen selv. Og glatt som en fløteis i kjeks hvor tungen har varmet sin signatur. Jeg holdt den svarte paraplyen over oss der vi satt på huk i snødrevet. De røde ullvottene, med alt for langt hus til tommelen, var tette av frossent dunfyll fra himmelen. Du hadde blender og lukker i iskalde fingertupper. Og under paraplyen var det varmt av kjærlighet.

Å være eller ikke være gris

- Ok, nå er du G-R, mamma. Vampyren, du er G-R-I, og vi to - vi er null.

Kortspillemamma ble til slutt gris nummer tre i rekken og sa seg meget godt fornøyd med å ikke være null.

Vedlikehold av "Mann 7.0"

Det måtte alltid gjøres etter at han hadde sovnet. Hun ventet til hun hørte de velkjente sovelydene, før hun svingte bena ut av sengen og gikk over til hans side. Stille fjernet hun pluggene som dekket for små skruer under tærne, ved knær, hofter, skuldre og bak ørene. Den sikre hånden hennes grep det gule og svarte gummihåndtaket på skrutrekkeren og skrudde ham forsiktig fra hverandre. Da det øverste dekselet var løst, vippet hun det over på sin side av sengen så masken ble liggende ned mot lakenet. Det var sånn hun pleide å gjøre det når det var tid for vedlikehold og service. Hvis de ble fulgt kunne de enda få mange gode år sammen.

Nå lå han der i to deler og synet sluttet aldri å beta henne – så mye elektronikk og koblinger! Fine mannen hennes. Hun smilte for seg selv under arbeidslampen og bestemte seg for å sjekke hovedkortet først. En dag kom det kanskje fullgode oppdateringer, men enn så lenge var de velkjente feilene i harddisken; Mann 7.0 hadde vanskeligheter med å gjøre to ting på en gang, det var noe siktefeil under vannlatingen og dessuten den irriterende bagatellen at han trykket vilt og hemningsløst på nye duppedingser før han evnet å lese bruksanvisningen. Men pytt, det var jo ikke store feilene. Kabinettet av typen ”Midi Tower” var det i hvert fall ingen ting å utsette på; han hadde flotte maskuline linjer og det kraftigste Power Supply'et på markedet. Hun finjusterte følelsesregisteret, oppdaterte minnekortet med noen flere komplimenter og la inn en ny fil om ”Gift Ideas” som hun hadde lastet ned fra Pirate Bay. Med stødige fingre satte hun inn en ny RAM-brikke så tempo og utholdenhet skulle holde tritt med utviklingen, og til slutt slettet hun noen gamle diskusjoner

Hun smilte da hun så at det kraftige hjertet banket regelmessig og sterkt, og var glad for at E-partisjonen var intakt og skrivebeskyttet, at han fremdeles hadde sin egen personlighet i behold. Det var jo selve grunnen til at hun hadde valgt akkurat denne versjonen. Dessuten hadde han vakre blå skjermkort som glitret når han moret seg. Han var et godt kjøp. Hun smilte fornøyd mens skruene fant gjengene under trekkeren. Ja, sannelig var han et godt kjøp.

Vampyrer, babygrøt og sussebasser

Min minste vampyr har et problem. Et skikkelig verdensproblem som ser ut til å trekke ut i langdrag. Faktisk har det nå allerede vart i halvannet år, ja, helt fra august 2007 og fram til i dag. I fjor var det bare sukking og klaging over dette nye ukjente som han ikke helt forsto seg på. Nå er det litt mindre sukking, likevel noe klaging, men også noe knising. Det er altså små skjønnheter i klassen hans som har forelsket seg i vampyren, ikke mindre enn seks stykker var det i fjor, og enda holder tre fremdeles stand. De har sågar en egen bok, disse skjønnhetene, hvor de skriver opp hvem som er forelsket i hvem. Å være i sitt åttende år er ingen uproblematisk affære, men når man har gode organisatoriske evner går det jo greiere.

For et par uker siden kom et underlig spørsmål fra vampyren selv:

- Mamma, lukter babygrøt godt?
- Tja, det lukter jo søtt, så mange synes kanskje det lukter godt. Hvordan det?
- Nei, det var ingen ting.
- Jo, fortell meg hvorfor du lurte på det.
- Njææ, det er bare det at Katrine sa at jeg luktet som babygrøt.
- Da tenker jeg Katrine synes det lukter godt, og at det er ment som en kompliment til deg.
- Ja, det tror jeg også.

Katrine er nemlig en av skjønnhetene, med gyllent hår og brune øyne, og et fint lite jentevesen. Og raus med komplimentene sine, etter det jeg forstår. Det kan virke som om hun har forstått at selv små menn er svake for ros, for i dag så jeg for første gang et hjerte tegnet på en papirserviett. V (for Vampyren) på den ene siden og K ved siden av høyre hjerteklaff.

Under tannpussen i kveld ble det nye utgreiinger om kjærlighetslivet i annen klasse. Med munnen full av skummende tannpasta forklarte han om hvor vanskelig det kan være å huske sammen med jenter. Ikke at selve huskinga er vrient, men hvis han må flytte seg litt for å få bedre fart på den eller dersom han ikke gidder å huske mer. Skjønnhetene vil jo ikke at han skal gå, for hvorfor gjør han det? Er det fordi han ikke liker å huske sammen med dem? Bokorganisatoren, som er litt for seg for alderen og aller helst vil at han skal huske med henne framfor å gå i ballbingen med gutta, var nemlig årsaken til dagens tannpastaklagesang med spørsmålet:

- Hvor skal du hen da, Sussebass?

Nei, det er ikke lett å være snart åtte år. Hvordan det blir når han får enda syv-åtte år på sussebass-stumpen, se det tør jeg nesten ikke tenke på…

Hill deg

Det harde underlaget var kaldt som is mot knærne hennes. Gjennom den tynne drakten kjente hun ujevnhetene i steinene. Det lindret henne. Fikk fokuset over på noe annet enn den ulmende brannen nedenfor navlen. Skyldbetynget bøyde hun hodet igjen og kjente det sorte hodekledet krype oppover ryggtavlen.

Ave Maria, gratia plena
Dominus tecum, benedicta tu

Perlene på rosenkransen var blitt varme etter de mange omgangene mellom fingrene hennes. De gled vant under tommelen. Beroligende. Full av nåde. Hun håpet det. Nok en gang skulle hun måtte sitte her alene med syndene sine. Med tanker som hun visst aldri klarte å disiplinere.

In mulieribus et benedictus
Fructus ventris tui Jesus

Ydmyk sendte hun bønnen forbi varme, fuktige lepper. Ord kroppen hennes kunne hviske i søvne. Ord som var ett med hennes eget vesen. Hun pleide å sette pris på stillheten. På tiden hun kunne bruke på kontemplasjon. Nå sto hele hennes sjel i fare. Kontemplasjonen var blitt en fiende. For mye tid. For mye stillhet. For mange tanker. Hun knep øynene sammen mot bildene som befant seg på baksiden av øyelokkene.

Sancta Maria, Mater Dei
Ora pro nobis peccatoribus

Hellige Maria, be for oss syndere. Be for oss syndere. Be for oss syndere. Be for meg, Guds mor. Igjen vandret tankene mens ordene svevde opp mot det lave taket. Kyskhetsløftet hadde stadig forvirret henne. Hun ønsket av hele sin sjel at hjertet hennes skulle forene seg med Kristi hjerte, at hun også skulle få være ett i Kristus. Hun ønsket det. Ville det! Likevel ville kroppen hennes forene seg med det legemlige. Hennes skjød mot fader Daniels. Kroppen hennes forrådte henne. Hun trykket knærne hardere ned mot steinene. Nøt følelsen av smerte.

Nunc et in hora mortis nostrae

Den hvite kragen sto i skarp kontrast til de rødmende kinnene når tankene hadde tatt henne for langt av sted. Når faderen hadde de vakre hendene sine under kjortelen hennes. Når han strøk henne over den følsomme huden på innsiden av lårene. Rosenkransen hadde stoppet sin evige kanossagang. En perle ble klemt fuktig mellom tommel og pekefinger. Hun hørte de latinske ordene som om de kom fra en fremmed. Om igjen.

Ora pro nobis peccatoribus
Nunc et in hora mortis nostrae

Be for oss syndere,
Nå og i vår dødstime

Da kroppen hennes endelig var gjort nærmest følelsesløs av kulden fra det steinete underlaget, reiste hun seg verdig. Med blikket nedslått, ydmyk og sitrende av nye erkjennelser, oppdaget hun et par sorte sko under hvit kappe. Blikket hans bød henne plass i skriftestolen.

Ora pro nobis peccatoribus

Hun slapp rosenkransen stille ned på gulvet der hun fulgte ham. For et helligbrøde det ville vært å samtidig holde den. Nå, som kroppen hennes endelig skulle være ett. Det ville vært stor synd.

Amen

Id quod circumiret, circumveniat

Fremdeles varm i kroppen etter de heftige kjærtegnene dine, trakk hun skjørtet ned fra hoftene. Eller kjærtegn – kunne de kalles det? Du mente vel ikke å kjærtegne. La oss heller si ’etter de harde hendene dine’. Ja, det passet bedre. Dette var fjerde gang. En mer enn regelen din skulle tilsi. Hadde hun fått et tak på deg som ingen andre hadde oppnådd? Eller var du plutselig blitt redd for å såre? Ryggen hennes hadde røde merker på skulderbladene etter å ha blitt presset mot veggen. For å lette vekten av kroppen hennes mens du tok henne der. Stående. De korte stønnene hun pustet ut mot øret ditt jaget deg til du kom. Hun hadde allerede vært der. Fingrene dine sto igjen som en rosa kopi på de myke rumpeballene hennes. Da du spente beltet ditt til hakk nummer tre, rant du nedover blondekanten på strømpene hennes. Uten at hun lot seg merke med det. Kjente du stinget inni deg da? Nok en gang. Med øyne som kikket henne opp til nesen, smilte du så vidt. Pustet ut og ga henne et lite blikk av Deg. Hun så bort. Det var det verste som kunne skjedd deg; at hun var blitt forelsket. At hun ville ha mer av deg. Kreve noe. Kneble friheten din.

Da hun gikk foran til ytterdøren for å slippe deg ut, var begges øyne i bakken. Jo da, dine sveipet bakenden hennes, men stort sett holdt du dem i parketten. Ingen hadde kunnet gjette at dere minutter før hadde vært så nærme hverandre. Dere var som to fremmede i en pinlig karavane. Du – livredd for hva hun kunne finne på å si. Hun – deilig avslappet og uten ord. I det du var utenfor døren, snudde du deg og kikket på henne. Hun så valpeøynene dine, skjønte at du kom til å ringe igjen. For sexen, ikke for forhold. Det passet henne utmerket. Hun hadde aldri vært interessert i hjernen eller inntekten din. Bare kroppen.

What goes around comes around.

Ta handa mi

Ta handa mi, kjære.
La varmen fra huden din
omslutte mine kalde fingre.
Som en fjærlett dyne
kan tryggheten din omslutte meg.
Om du bare skjønner
det jeg ikke sier.
Ta handa mi, kjære.

Kjempeliten kjempesliten kjempe kjemper

Det er ganske forunderlig; Når kroppen fungerer optimalt skjenker vi den ikke rare tanken. Vi forundrer oss ikke over hvilken fantastisk finmekanisme den er, hvordan hver minste celle jobber sammen etter ordre fra topplokket eller hvordan den tikker og går etter urgammel og ufattelig konstruksjonskunnskap. Kroppen vår er et storslått puslespill med tusenvis av biter som passer nøyaktig i hverandre og former et unikt og vakkert mønster som gjør oss alle unike, men endog like, på et vis.

Det er forunderlig hvor fort det blir en selvfølge at den fungerer som den skal. At alle bitene er på plass til enhver tid og maskineriet går som nyoljet hver dag. En liten forkjølelse kan likevel få den sterkeste mann til å bli som et lite, trøstesløst barn og en fortettet hudpore kan gjøre den mest selvsikre tenåringsjenta hysterisk og utagerende som et kvinnfolk med pms. Noen ganger er det forunderlig hvor lite som skal til før vår velvante verden bikker over til hjelpeløshet og avmakt for vår egen situasjon.

Enkelte sykdommer har den mindre fantastiske egenskapen å sette en i disse situasjonene om og om igjen. En ubehagelig kontinuitet av slag i trynet, beinkrok og knehøner. Daglige påminnelser som etterlater en bakbundet og ferdig torturert. Når det storslåtte puslespillet har blitt puslet sammen av ivrige fingre, ryddet bort og tatt fram igjen mange ganger, så mangler det sannelig noen brikker. Det er umulig å finne andre brikker som kan ta plassen deres. Likevel må livet gå videre.

Lettere sagt enn gjort. Det er lett å søke etter enkleste vei ut, la puslespillet gå i hundene og frigi sjelen så den kan fly høyt mot nye oppdrag. Hvor lenge orker man å vaie flagget på halv stang eller agere tom striesekk? Hvordan holder man ut å velge mellom det å holde seg i live eller det å leve? Man holder ut fordi man må. Fordi alternativet ikke frister mer enn det å se barna sine vokse opp og få være sammen med dem man elsker. Og akkurat det er det som gjør at man ligger en halvtime lenger hver morgen og prøver å få hendene til å lystre kommandoer, at man ikke fører en eneste samtale med noen utenfor husets fire vegger i lange perioder eller at man hele tiden må vurdere om en dusj vil ta dagens energirasjon og etterlate en som en hulkende iskald bylt under vannstrålene, eller om det vil være forfriskende og påfyllende. De er dessverre også en årsak til mine salte tårer som ligger lagret i dynesnippen, min egen hjelpeløshet og utilstrekkelighet i forhold til livet som vi lever sammen og bekymringene jeg påfører dem.

Man mister heldigvis aldri håpet om å føre hjem igjen de manglende brikkene og endelig igjen kunne få puslespillet komplett. Derfor går man hele tiden framover, med hodet bøyd mot stormen. Ingen orkan kan noen sinne feie meg over ende, men det kan tenkes jeg må ha meg en hvil en gang i mellom. For det er hardt å kjempe stadig.